http://sommer17.wordpress.com/

http://sommer17.wordpress.com/

Nav instruerer lege til å endre sin erklæring om 100 % uføretrygd for pasient?

 

Jeg har all grunn til å tro dette, etter at min forrige fastlege endret sin erklæring om 100 % uføretrygd for meg fundamentalt – kun to dager etter at Nav hadde mottatt denne.

 

Et av problemene man faktisk kan støte på hva angår Nav når man kjemper for sine rettigheter og er svært syk, vil jeg presentere her:

Den fastlege jeg hadde fra desember 2011- februar 2012 – Dr. (…) v. (…) i Oslo, har evt. blitt instruert av Nav til å omgjøre legeerklæringen han sendte inn på meg til Nav Trygd 23.01.2012 der han erklærte meg 100 % ufør, samt konkluderte med at jeg dessverre aldri kom til å bli frisk.

BEGRUNNELSE FOR ALVORLIG PÅSTAND:

Legen sendte nemlig Nav en ny legeerklæring kun to dager senere – datert 25.01.2012 med totalt endret ordlyd på nytt skjema som forøvrig hadde likt oppsett hva angikk standardspørsmålene fra etaten.

Jeg siterer legen fra begge erklæringene:

23.01.2012 – ordrett utdrag fra legeerklæringen:

 

«Det synes ut ifra en totalvurdering riktig å erkjenne 100 % uføretrygd for denne pasienten (…) Hun vurderes som ikke lenger arbeidsfør (…) Hun er omfattedne utredet tidligere – noe hennes meget omfattende journal viser. Det er også søkt Nav om ulike tjenester fra andre leger tidligere (…)

(NAVSKJEMA: anslå varigheten av sykdom, skade (ev. lyte).

Legen: «Dessverre antatt livslangt»

(NAVSKJEMA): Anslå varigheten av funksjonsnedsettelsen) Legen: «Som ovenfor».

(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av den nedsatte funksjonsevnen) Legen: «Som ovenfor»

 

I avslaget fra Nav Trygd, datert 02.02.2012 – anføres som hovedgrunn på side 2 det følgende:

«I legeerklæring av (merk datoen) – 25. januar 2012 anfører legen at varigheten av sykdom og funksjonsnedsettelse er usikkert, men at det kan være mye å hente ved å få til hyppigere ansvarsgruppemøter. På bakgrunn av sakens medisinske opplysninger kan NAV derfor ikke se at all tilgjengelig behandling er forsøkt. Behandlingsvilkårene i folketrygdlovens § 12-5 anses dermed ikke oppfylt».

 

Når jeg like etter sjokkert konfronterer legen med avslaget – fullstendig uvitende om at han hadde sendt Nav enda en – og denne gangen totalt motstridende erklæring og spør ham hva i all verden Nav Trygd mener med å fremsette en slik absurd påstand – og det attpåtil med «feil dato» i konklusjonen, stiller han seg fullstendig uforstående til dette, utelater essensiell informasjon overfor meg, LYVER glatt om egen vanvittig meningsløse agering – og projiserer hele fadesen over på Nav (kort oppsummert fra båndopptak):

«Nav hadde misforstått ham fullstendig og de hadde valgt å gjøre det med vilje, for han hadde kun purret på Ansvarsgruppemøter i sine senere forsendelser til etaten!»

25.01.2012 – Her er legen ordrett sitert fra sin andre legeerklæring som han sendte Nav kun to dager etter at han hadde sendt inn den første – fullstendig uten min viten.

(Jeg oppdaget dette enestående sviket først flere uker senere, da jeg hele seks ganger i mellomtiden hadde purret på å få utlevert min journal fordi jeg ante noe var galt – uten å bli hørt. Denne ble sendt meg først når jeg truet å gå inn med advokat):

(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av sykdom, skade (ev. lyte)

Legen: «Usikkert, det er helt sikkert masse å hente på å få til en konstruktiv prosess for henne med hyppige ansvarsgruppemøter»

(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av funksjonsnedsettelsen) Legen: «Som ovenfor»

(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av den nedsatte arbeidsevnen) Legen: «Som ovenfor»

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

 

Jeg har selvsagt byttet fastlege på grunn av dette enestående tillits- og lovbruddet og arbeider med å sende inn en alvorlig klage på ham til Pasientforeningen.

Legen vil med dette motta et pålegg om å forklare seg, og da vil fremkomme om han har agert helt på egen hånd, eller om han har blitt instruert av aktører i Nav som overhodet ikke ser seg komfortable med at legen presenterte den første «lette løsningen» hva min søknad angikk.

Når dette har blitt gjort mot meg – hvis saken forholder seg slik jeg har all grunn til å tro, er det rimelig grunn til å anta at slik form for praksis utøves mot flere mennesker som søker ytelser fra Nav.

I går sendte jeg mail til Navdirektør Joakim Lystad med kopi av denne til Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og direktør for Helsetilsynet Lars. E. Hanssen med redegjøring om forholdene.

Der ber jeg Lystad om personlig å følge med på hvordan min søknad videre vil bli håndtert i etaten, nå med ny søknad om 100 % ufør som ble sendt Nav fra ny fastlege i dag.

 

Jurist er inne i saken, og hun har lagt ved til Nav sin innstilling også.

 

Innklaget leder for Nav lokal – Anne Mette Bakke sender meg mail 20.01.2012

Der står bl.a:

“02.11.11 ble det, fra NAV Nordstrand, sendt deg et brev der vi ber deg fylle ut det ordinære kravskjemaet for uførepensjon fordi man trenger tilleggsopplysninger som ikke kommer frem i søknaden som er stilet som et brev.

Pr. dags dato har vi ikke registrert at du har retunert dette skjemaet.”

Selv hadde jeg en klar formening om at jeg hadde sendt inn dette!

Men uansett – når lederen vitterlig påstår at de ikke har mottatt dette essensielle skjemaet – hvordan kunne Nav Trygd allikevel behandle søknaden og gi meg avslag?

Nav fraviker som kjent ALDRI egne rigide regler!

Og de behandlet legens andre forsendelse vedrørende min uføresøknad oppsiktsvekkende raskt.

Avslaget fra Nav Trygd forelå nøyaktig en uke – EN UKE etter at legen hadde sendt denne inn! – Den 02.02.2012!

 

Navdirektør Joakim Lystad ga ordre (i brev jeg mottok kopi av datert måned 9 – 2011 med hans underskrift personlig) om at saksbehandler ved Nav lokal måtte oppgi sin identitet til meg på bakgrunn av mitt krav om dette i kopien av min søknad om uføretrygd han hadde mottatt fra meg med bønn til ham om å overvåke behandlingen av søknaden på bakgrunn av at flere aktører ved Nav Lokal var innklaget for grovt myndighetsmisbruk som hadde pågått over år, og at disse således ikke ville være uhildede hva søknaden angikk.

 

Jeg fremsatte krav om habilitet!

Navdirektørens pålegg, ville derfor dreie seg om saksbehandleren ved Nav Lokal.

Ved en anledning slapp jeg igjennom til Nav Trygd der jeg fikk snakke med en dame i resepsjonen.

Jeg forklarte problematikken med at de Navansatte ikke hadde etterkommet direktørens oppfordring i brev til meg av september 2011 om at jeg skulle få vite navnet på min saksbehandler for min søknad om uførepensjon – altså ved mitt LOKALE Nav-kontor, FØR det ble ny ordning 01.01.2012 og behandlingsmyndighet i uføresaker ble delegert til Nav Trygd.

Resepsjonisten bekreftet (tapet) at jeg normalt skulle ha en saksbehandler ved Nav Nordstrand på det tidspunkt, fordi de på Nav Trygd ikke hadde denne ordningen, og på Nav lokal skulle det uansett sitte noen som klargjorde saken før den ble sendt videre!

Men ingen aktører ved Nav lokal ønsket altså å avsløre hvem dette var.

Et klart brudd på reglementet:

Justis- og politidepartementet

9.17 TJENESTEFEIL OG MISBRUK AV OFFENTLIG MYNDIGHET – AVSKJED AV EMBETSMANN: Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)

 

“Det følger av straffeloven 1902 §123 at en offentlig tjenestemann kan straffes dersom han misbruker sin stilling til å krenke noens rett ved å foreta eller unnlate å utføre en tjenestehandling.

 

Skyldkravet er forsett.

Overtredelse straffes med bot eller tap av tjenesten eller med fengsel inntil ett år.

Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, eller han forsettlig har voldt betydelig skade eller rettskrenkelse, er straffen fengsel inntil fem år (…)

Straffeloven 1902 § 324 rammer en offentlig tjenestemann som forsettlig unnlater å utføre sin tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer tjenesteplikten. Unnlatelsen er bare straffbar dersom tjenestemannen hadde en rimelig mulighet til å oppfylle plikten (…)

Paragraf 324 er lite brukt i praksis. Det reageres normalt tjenstlig mot denne typen handlinger, se for eksempel tjenestemannsloven §§ 14 og 15 (…)

(Denne loven følger her): LOV 1983-03-04 nr 03: Lov om statens tjenestemenn m.m. §14.

Ordensstraffer. 

 

1.En embetsmann som ikke er dommer, eller tjenestemann som ikke ved lov er underlagt annen disiplinærmyndighet, kan ilegges ordensstraff for: a. overtredelse av tjenesteplikter eller unnlatelse av å oppfylle tjenesteplikter, b. utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten som skader den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen.

2. Som ordensstraff kan embets- eller tjenestemann ilegges skriftlig irettesettelse, eller tap av ansiennitet fra én måned til to år. Tjenestemann kan videre som ordensstraff, enten varig eller for en begrenset tid, settes ned i en lavere stilling (…)

http://bit.ly/INHsbT

Justis- og PolitidepartementetOt.prp. nr. 8 (2007-2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet)

Kapittel 19. Vern av offentlig myndighet og tilliten til den: § 171 Tjenestefeil

Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som utøver eller bistår ved utøving av offentlig myndighet, og grovt bryter sin tjenesteplikt.§ 

172 Grovt uaktsom tjenestefeil

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes grovt uaktsom tjenestefeil.

 

§ 173 Misbruk av offentlig myndighet

 

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved utøving av offentlig myndighet a) mot bedre vitende grovt bryter sin tjenesteplikt, b) bryter sin tjenesteplikt med forsett om å oppnå vinning for seg eller andre, c) bryter sin tjenesteplikt med alvorlig ulempe, skade eller urettmessig frihetsberøvelse som følge, eller d) på andre måter misbruker offentlig myndighet.

http://bit.ly/9V1XGS

Forvaltningens opplysningsplikt m.m.:

Nav – Henvisning til riktig myndighet og andre bestemmelser:

http://bit.ly/hzKFYB

Samtlige ansatte ved Nav Lokal som jeg tok kontakt med, nektet altså å rette seg etter Navdirektørens skriftlige pålegg.

 

Konsekvensene av at disse valgte å tilbakeholde essensiell informasjon i min særdeles utfordrende og kompliserte sak med Nav, var bl.a at jeg aldri fikk anledning til å benytte meg av retten til å samtale med saksbehandler underveis – og følgende lovkrav ble således nektet oppfylt i søknadsprosessen:

 

 

Sivilombudsmannen

Brukarens høve til samtale med sakshandsamar i Nav

21. juni 2010 (Sak 2010/946)


Ein part som har sakleg grunn for det skal etter reglane i forvaltningslova ha høve til å drøfte saka munnleg med ein tenestemann ved det forvaltningsorganet som handsamar saka (…)

I enkelte, men svært få saker, kunne det likevel vere behov for at den konkrete sakshandsamaren er den som samtalar med brukaren.

Direktoratet opplyste at det var lagt opp til at brukaren då kunne få snakke med denne sakshandsamaren etter ei konkret vurdering i kvar enkelt sak.

Dernest skreiv direktoratet:

«Det er såleis, etter gjeldande retningsliner, mogleg for brukaren å komme i tale med ein tenestemann ved den eininga som handsama saka, jf forvaltningslova § 11 d (…)

«Forvaltningslova § 11 d fyrste ledd fyrste punktum lyder som følgjer:

«I den utstrekning en forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det, skal en part som har saklig grunn for det, gis adgang til å tale muntlig med en tjenestemann ved det forvaltningsorgan som behandler saken.» (…)

Det burde vere overflødig å nemne at ein part kan ha svært saklege grunnar for å ville kome i kontakt med sakshandsamar i saka si (…)

http://bit.ly/z6sjfn 

 

04.11.2011 mottok jeg mail fra Kristin Hammer ved Nav arbeid som jeg spesifikt i en klage hadde spurt etter navnet på saksbehandleren til. Hun unngikk spørsmålet galant (Utdrag):

“Hei, Saksbehandler for din uføresak er tilbake i slutten av neste uke. Du vil bli kontaktet eller evt at det blir avtalt et møte med saksbehandler og enhetsleder som kan besvare dine spørsmål.”

Og tro meg — Jeg både skrev tilbake, ringte og gjorde alt som sto i min makt for å få vite hvem denne var – men ble konsekvent raljert med og tiet ihjel.

Derfor henvendte jeg meg til Navdirektøren og informerte om både at hans ansatte ignorerte hans bestemmelser og gjorde akkurat det de lystet, samt opplyste om flere grove lovbrudd.

Men han ga meg aldri svar.

Jeg forsøkte i flere pågående mail å få tak i navnet på saksbehandleren, denne gang ved å kontakte lederen ved Nav Lokal Anne Mette Bakke som 20.01.2012 sendte meg melding om at jeg angivelig verken hadde fylt ut, signert eller returnert det ordinære kravskjemaet for uførepensjon.

Her er noen ringe utdrag (Lederen svarer meg altså her på mitt enkle spørsmål 01.02.2012 som jeg både underbygget med Navdirektørens pålegg, og der jeg refererte innholdet til i mailen fra den andre Navlederen av 04.11.2011):

“Det er ingen veileder her ved NAV Nordstrand som har behandler din søknad om uføre, den er flyttet til NAV Forvalting. Derfor har jeg ikke noe navn på veileder her på NAV Nordstrand.”

Jeg mailer tilbake samme dag 01.02.2012 og innleder med at jeg ikke vet om jeg skal le, gråte eller bli kraftig forbannet, men jeg kjenner at jeg vipper sterkt mot det siste! 

 

Jeg spør om hun tar andre for å være idioter eller om hun gjør seg dum med vilje, og avslutter med at jeg spesifikt ber om et NAVN!

Og jeg sverger – dette er hennes ordrette tilbakemelding på spørsmålet fra meg:

 

 

 

02.02.2012: “Ønsker du kontakt med eller veiledning fra NAV Nordstrand statlig styringslinje, så kan du rette ev. henvendelser til meg.”

Utdrag fra mitt tilsvar 03.02.2012:

“DET var dråpen!

Finner De stor tilfredsstillelse i og k*dde med folk eller står det ikke helt bra til med deres fortolkningsevne?

Jeg skal ha navnet jeg ber om, og jeg skal ha det NÅ!

Navdirektør Joakim Lystad følger med på denne absurde mailrekken, og vanvittig nok står De standhaftig ved deres beslutning om å ignorere hans brev til meg med krav som jeg tidligere her har sitert fra, om at jeg skal få vite navnet på saksbehandleren (altså vedkommende jeg hadde ved Nav Arbeid i 2011, da direktørens brev med pålegget er avseptember 2011) !

HVEM var det som satt med min sak frem til årsskiftet?

1. Skal jeg oppfatte raljeringen fra dem dithen at De innehar mer innflytelse i Etaten enn Navdirektør Joakim Lystad?

2. Skal jeg tolke deres konsekvente unnlatelse dit hen at Lystad kun har sendt meg brevet som skuebrød med skinn av at han er en ansvarlig leder, men at han egentlig gir blanke f*en i om hans ansatte følger opp hans beordringer eller ei?

For ut fra svarene De gir meg, blir det naturlig å kunne slutte at Lystad egentlig bare er en overflødig fjott som delegerer hele det overordnede beslutningsansvaret til lovbrytere i den etat han står ansvarlig for, og lar dem kverulere med borgerne som De bare lyster.

Men jeg tror altså ikke at det vil være tilfellet.”

 

Total taushet både fra Anne Mette Bakke og fra Navdirektøren!

 

 

Her kan leses grunnene for at jeg har innklaget Bakke tidligere:

NAV Nordstrand Arbeid underslår min klage til Trygderetten i hele 8 måneder – og lyver til meg om det!

http://bit.ly/aSnrTJ

 

Bakkes (t/h) relasjon til innklaget sosialsjef ved Nav Nordstrand – Vildgun Steinhaugen (midten): 

 

Sosialkontorets projisering  – Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen hvor bekreftes underslag av klager og unnlatt bistand, samt lov-regel- og etikkbrudd som ledelse og ansatte ved Nav Nordstrand sosial har koordinert overfor meg i samarbeid med innklagede aktører fra Nav Arbeid de siste 3 1/2 år

http://bit.ly/AuljKL 

Før 23.01.2012 hadde jeg hatt to timer med legen.

 

Den aller første informasjonen han fikk fra meg, var kopi av min egen uføresøknad til Nav på hele 21 sider, som også Navdirektøren hadde mottatt.

 

Der stod bl.a bred orientering rundt myndighetsmisbruket fra flere aktører i etaten og deres samarbeidspartner OPT, som ledet til at jeg ble fratatt min yrkesrettede attføring på bakgrunn av falsk forklaring fra de sistnevnte.

 

Og jeg sendte ham straks mailrekken jeg refererte i 2. post her, som var gått mellom meg og en av de innlagede lederne i Nav.

 

Jeg gjorde kort sagt grundig rede for hvorfor jeg ikke ville ha helse til å stille på enda en “Arbeidstreningsvurdering” hvis etaten skulle insistere på dette.

 

Men legen virket svært uinteressert i det jeg forklarte, og forsvarte varmt denne ordningen som “alle måtte delta på”!

 

Jeg orket ikke denne kampen da det krevde svært mye av meg å gå gjennom historien verbalt mens legen hele tiden satt og snakket over meg, så jeg sendte ham like så godt en mail som jeg håpet ville være grundig oppklarende.

 

 

 

02.02.2012 – Utdrag: (…) Vedlagt er min siste mail til Navdirektør Joakim Lystad på 13 sider, med overskrift: 

 

“HASTER – Inhabilitet ved Nav Nordstrand – De har ikke etterkommet Navdirektørens krav, samt underslått flere klager” (Jeg tilføyer – Papirutskriften fra denne mailen ble personlig levert fra meg til Dem i legetimen av 25.01.2012).

Her viser det seg at den som vanvittig nok er overordnet saksbehandleren for min uførsøknad, er en av de innklagede aktørene fra tidlig i overgrepssaken: Anne Mette Bakke!

Enda har hun ikke villet gi meg navnet på min saksbehandler (Og jeg legger ved CDen, pålegget om at dette skal bli gitt meg, i personlig brev jeg mottok fra Navdirektør Joakim Lystad. Jeg legger også ved mailrekken mellom meg og XX som har pågått den siste tiden, slik at De ved selvsyn kan bevitne den kontinuerlige vilkårligheten jeg møtes med) (…)

 

Sosialhjelp er ment å være en midlertidig ytelse over maksimalt fire måneder! Hvis dette ikke har vært gjennomførbart, skal ytterligere tiltak iverksettes umiddelbart, hvilket IKKE har vært et tema i min sak!

Således være rimelig å kunne slutte at hele 43 måneder både på og under minstenorm har bidratt til ytterligere og irreversible skader i systemet – nettopp på bakgrunn av at jeg i utgangspunktet lider under et komplisert sykdomsbilde “med feil i en rekke organsystemer” slik Dr. (…) løftet frem i journalutskriftene De mottok.

Jeg ber Legen herunder, om å høre på opptaket (CD) av telefonsamtalen jeg har med sosialleder NN 02.02.2011 der hun avslører at hun overhodet ikke har ønsket å verken opplyse om, eller iverksette lovfestede tiltak overfor meg de årene jeg har vært avhengig av sosialhjelp – selv om jeg flere ganger har gitt uttrykk for at jeg har vært i en horribel situasjon – ikke minst helsemessig til flere av hennes ansatte og bedt både henne og dem om bistand!.

Sosialkontorets projisering oppdatert

http://bit.ly/AuljKL 

 

Som De selv har sagt, så krever Nav at informasjon om tidligere arbeidstrening og resultater av dennesterkt skal vektlegges!

Her kan De lese om hvor monumentalt myndighetsmisbruket jeg ble møtt med, avviker fra Attføringsbedriftenes egen bransjestandard:

Massakrering av regelverket, bevisste overgrep.

Hva er Arbeid med Bistand (AB) og hva kan du forvente:

http://bit.ly/qBXUGT

 

Mitt største problem og kjent for Dem både via legetimene og fra min opprinnelige uføresøknad til Nav, er at jeg fra dag en har reagert kraftig på de medisiner jeg har fått for diabetes og høyt BT som jeg attpåtil har vært nødt til å trappe opp til dobbel dose de siste fire år under myndighetsmisbruket, jeg er omtrent konstant meget svimmel og kvalm med press i “vevet” i hode og ører i tillegg til de voldsomme smertene i kroppen som ikke en gang smertestillende avhjelper (…)

Dette har vart i flere år, det bedrer seg ikke, tvert i mot, det forverrer seg, og det kjennes ut som om jeg i en rask prosess er i ferd med å dø.

Ut fra legejournalen bekreftes altså at en hel rekke ulike medikamenter har vært utprøvd på meg for å se om disse vil virke bedre, med det resultat at jeg både har måttet oppsøke Legevakt samt at jeg tre ganger har blitt akuttinnlagt ved Ullevål sykehus med store pustevansker og betydelige ødemer da jeg er hyperallergisk – selv mot de “mildeste” preparatene for diabetes og høyt BT som jeg har tatt siden 2002.

Dette er viktig at De tar med og belyser utførlig, i det tilleggsskriv De skal sende til Nav, på grunn av Etatens egne krav:

“Du må ha gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling”

http://bit.ly/HLYL1R 

 

Herunder er essensielt viktig at De også orienterer om at jeg i hele ni år ble feilmedisinert med multiple tunge antibiotikakurer jeg verken skulle ha eller tålte (…) (Stygg sak, og jeg vant frem med pasientskadeerstatning)

Jeg ble gitt Arcoxia i store mengder – noe som senere gikk ut av produksjon fordi oppdaget stor dødelighet (…)

Dette må kunne gå an å drøfte i erklæringen til Nav vedr. sammensatte årsaker til særdeles kompisert sykdomsbilde hvorav flere av de medisinske tilstandene påvirker hverandre, og jeg ber således om at alt det overnevnte må bli vektlagt i Deres tilleggsinformasjon i min uføresak til Etaten (…)

*Her må innskytes at i timen jeg hadde med legen 25.01.2012 etter at han dagen før hadde ringt meg for å si at han hadde sendt uføreerklæring til Nav dagen før (23.01.2012) stilte meg sterkt undrende til at han ikke hadde konferert med meg først.

Dette på grunn av at han hadde mottatt et nesten uoverkommelig materiale fra meg med stor journal fra tidligere, og jeg spurte om det ikke hadde vært hensiktsmessig at vi hadde gått gjennom det han skrev sammen, slik at jeg evt. kunne komme med innspill hvis det var viktige ting han hadde glemt å ta med?

 

 

Utdrag fra timen av 25.01.2012 – Samme dag som legen sender sin motstridende uføresøknad uten min viten til Nav – som på grunnlag av denne fatter et avslag:

 

Legen responderer kun med at må jeg må legge polemikken som har vært i historikken bak meg, tenke nytt, og vi må stake ut en ny vei for meg i form av samarbeidsmøter.

“Nå kjenner vi historikken, og så må vi bygge en framtid som er sunn og bra for deg”!

“Vi må få inn nye folk som blir her en stund og ikke bare slutter”

Legen forteller at han nå vil be om et SNARLIG ansvarsgruppemøte der vi skal gå igjennom alle punkter som er nødvendige for min sak som for eksempel støtteordninger for han mente at her hadde det “hengt seg opp” som han sa, her har det vært mye skriverier, og de er sikkert drittlei!

Jeg svarer at DE har ingenting å være drittlei på, det er DE som fullstendig har unnlatt sitt oppfølgingsansvar, hvilket jeg har bevist (lydopptak)

Legen sier at det gavner ikke meg – uansett. – “Hva skal til NÅ for at DU skal få det best mulig – for du kan slippe å bruke så mye energi på å skrive så mye”! (…)

Han snakker igjen om ansvarsgruppemøte, og sier at sosialdelen også vil bli innkalt.

Jeg understreker at ingen av de innklagede aktører skal møte.

Men legen penser bare igjen inn på hva det vil være som GAVNER meg mest fremover (…)

“Poenget er at her må vi gå videre, for her er det stoppet fullstendig opp. Og hvis det er noen som taper på det, så er det deg”!

Jeg forteller ham at jeg skrev et langt brev til ham dagen før, etter at han hadde ringt meg hjem, og spør om jeg hadde forstått ham riktig at han uten å samarbeide med meg om selve attesten han skulle sende inn til Nav – har du allerede sendt den?

Legen bekrefter.

Jeg spør hvorfor han gjorde det uten å konferere med meg.

 

Legen svarer bare at “nå må vi få i gang en prosess på det, og det var satt en tidsfrist” (…)

Jeg sier at han jo kunne fått tidsfristen utsatt (ytterligere), og legen svarer “ja”.

 

Jeg sier at det som plager meg, er at vi ikke satt og samarbeidet før erklæringen ble sendt, fordi Nav selv har skrevet at det er veldig viktig at man har saken opplyst så godt som mulig før man sender søknad om uføretrygd inn, for å slippe lang ventetid hvis avslag og ventetiden i en ny runde.

Jeg spør om jeg kan få se attesten, og legen svarer ja, “denne er en versjon nå, som er basert på historikken din”.  Jeg vil gjerne hjelpe deg…

 

 

 

Jeg spør om han forstår hvorfor jeg reagerer så kraftig på dette, og han svarer jo, jo, men dette var bare et “første steg” nå, for å overholde fristen som gikk ut forrige uke.

Jeg: Så du har lov til å sende inn en ekstra redegjøring når vi har gått gjennom dette her?

Legen: “Ja, ja”!

Jeg – Så da er det ikke noe problem?

Legen – Dette er bare en START!

Han sier at vi ta på Ansvarsgruppemøtet – møte med partene: Tema TT-kort – hvor er vi hen. Tema – Grunnstønad – hvor er vi hen. Tema – UFØRETRYGD og at han i dag skal skrive legeattest om et ansvarsgruppemøte hvor vi får gått gjennom og be om utsettelse på ALT!

Jeg: Utsettelse på avslag TT-kort, Grunnstønad?

Legen: “ALT, ALT”!

Jeg: UFØRETRYGD?

Legen: “ALT”!

 

- Så ber jeg om et snarlig ansvarsgruppemøte og får samlet disse personene, og så jobber vi med sak for DITT beste!

 

(For ca. en uke siden – 09.04.2012 mottok jeg avslag på overklaging av TT-kort med begrunnelse: “De hadde ikke hørt noe fra meg”!)

 

 

 

 

Jeg sier at legen har lagt vekt på at Nav nok vil ha meg ut i Arbeidstrening, men at den biten kan vi utelate, for jeg har allerede vært der og blitt KRAFTIG psyket ned, i “overgrepstiltaket OPT”!

Legen forsøker igjen å avbryte – han har det med å snakke over meg hele tiden – men jeg sier at jeg er såpass traumatisert av det jeg har gjennomgått at det føles som om jeg er i krigen. Det å gå inn i et Arbeidstiltak en gang til, vil for meg oppleves som å bli satt tilbake i nøyaktig samme overgrepssituasjon som jeg allerede har vært i! 

 

Og med mitt ukontrollerte blodtrykk og diabetes, mener du som LEGE at det er FORSVARLIG og holde med Nav hvis de sier at jeg må det, eller skal du stå på for meg og si at det ikke er forsvarlig ut fra det jeg har vært igjennom før, det kommer til å ta livet av henne?!

Men legen svarer at det vil ikke ta livet av meg! (…)

Jeg spør om mennesker som har enorme psykiske problemer på grunn av negative opplevelser rundt dette tidligere, skal de PRESSES inn der?

 

Legen: “Men dette er IKKE PRESS!

 

Det er en SAMARBEIDSHANDLING for å se på hvordan du funker, men hvis DU oppfatter dette som en KRIG, da blir det at du ikke møter, og …”

Jeg: Hvis jeg skal inn i et NYTT tiltak, da blir opplevelsen at jeg går inn i det samme tiltaket -  jeg forstår at det ikke er det SAMME tiltaket, men de KROPPSLIGE reaksjonene”…

Legen: “Hvis vi nå fokuserer på KRIG mot Nav, så mister vi alt det andre”!

Jeg blir fullstendig målløs og svarer at jeg nok tror at han begriper hva det er jeg sier.

Legen svarer at JEG MÅ ENDRE MITT TANKEMØNSTER!

Jeg svarer at de psykiske reaksjonene kan ikke endres når jeg har vært i overgrepssitusjonen i fire år og har erfart det jeg har gjort!

 

Men legen går igjen inn på hva som vil skje hvis jeg nekter å stille opp på de krav Nav stiller til meg og som “ALLE ANDRE MENNESKER MÅ FØLGE”!

Jeg forsøker fortvilt å forklare igjen at jeg er psykisk ødelagt, og legen svarer at Nav da vil si at jeg må inn til en psykiatrisk vurdering! (…)

Jeg leverer ham nytt dokument på 13 sider med overskriften “HASTER – Inhabilitet ved Nav Nordstrand – De har ikke etterkommet Navdirektørens krav” og ber ham se på det, og avslutter med å si:

 

Du kan altså sende inn tillegg til det du har skrevet”

- og legen svarer igjen bekreftende.

Han sier også at han skal innkalle flere, og jeg sier at det ikke må være de innklagede.

Legen går ikke med på det, men svarer at vi skal se først HVEM som svarer at skal komme!

 

 

(Mailen til legen av 02.02.2012 forts): 

 

Jeg ønsket ikke å koble hjernen min til det De sa om at De hadde skrevet til Nav om at jeg evt. kunne prøves ut på ny arbeidstrening…?

Ut fra overnevnte horrible opplevelser med det tiltaket – OPT som jeg tidligere har vært utplassert i, blir dette stående som fullstendig uoverkommelig (…)

Enda en utplassering vil for meg oppleves som ensbetydende med enda en gang å gå inn i overgrepssituasjonen som jeg ble tvunget inn i av Nav tidligere, verken mer eller mindre!

Det kan bli fatalt hva angår min helsetilstand generelt, og ikke minst blodtrykk og diabetestilstand som ikke er under kontroll.

Jeg sliter i det daglige bl.a med sterk kvalme, og uttalte besvimelsestendenser.

Dette er det verste, i tillegg til smertene.

Dr. (…): (Som jeg sterkt utdypet i timen av 25.01.2012) – Kan De i lys av dette og som fagperson ærlig og oppriktig kunne attestere at det er medisinsk forsvarlig – fysisk og psykisk – tatt i betraktning de vanvittige påkjenninger jeg har vært igjennom i flere år og i tidligere utplassering fra Nav -  å sette meg på AAP og utplassere meg i et tiltak en gang til ?!

Jeg ber på denne totale bakgrunn om at De omgjør Deres uttalelse til å gjelde det faktum at jeg må få innvilget uføretrygd av de spesielle lovhjemlede grunner jeg viste til i innledningen (Og i min egen uføresøknad) – intet annet – og det så raskt som overhodet mulig:

 

 

“Man kan gå direkte til uførepensjon uten å gå veien om arbeidsrettede tiltak først, i følge Folketrygdlovens §  12-5″

 

Jeg har gjort min skjerv i vårt samarbeid med å søke uføretrygd og andre ytelser.

Jeg har stresset dag og natt og presset meg selv til det ytterste gjennom hele desember og januar med krefter jeg overhodet ikke har, til det i våken tilstand har danset blodrøde prikker foran øynene og jeg har kjent vevet i hodet vri og forflytte seg i tak og bevisstheten bli fullstendig borte i glimt!

Enda fortsetter jeg blindt, og tenker at “stuper jeg så stuper jeg”.

 

Jeg ber om å bli trodd på at jeg overdriver ikke.

Dette for å få samlet min historie lettest tilgjengelig for Dem i bloggposter jeg har arbeidet med å oppdatere, slik at De ikke skal behøve og bruke tid De ikke har på å gå gjennom et uoverkommelig materiale. 

 

Derfor krever jeg at her skal tas med og drøftes de mest relevante fakta som jeg her igjen har beskrevet og kortet ned fra min uføresøknad -  sett opp mot min personlige samlede og sterkt belastende sykdomssituasjon med multiple organfeil, forklart av en profesjonell utøver av legeyrket overfor en uskolert og hevngjerrig etat.

Ikke minst fordi etaten selv krever å få viten om utredning og forløp i eventuelle tidligere tiltak.

Det skal de få!

Derfor må det også – på bakgrunn av det meget spesielle grunnlaget som hører under min sak – og beskrevet for Dem med understøttelse av lydopptak,  søkes for meg om å få innvilget uføretrygd uten å gå veien om Arbeidsrettede tiltak først!

 

JEG HAR VÆRT DER!

 

Og jeg erfarte grovt misbruk av myndighet.

Jeg har overhodet ingen helse og krefter igjen.

 

Det ber jeg innstendig om at De skal ta på alvor, selv om jeg vet at jeg fremstår som skrivefør og ressurssterk, noe jeg forsto i telefonsamtalen at De mente at Nav kunne bruke mot meg blant annet fordi jeg skrev blogg.

Men postene på min blogg er ikke “nye”.

Som jeg forklarte Dem i timen av 25.02.2012 er flere av dem skrevet over mange år. Litt etter litt.

Ytterligere informasjon har bare blitt ført inn i postene eller/og redigert ettersom når jeg har klart å sette meg ned foran PC og oppdatere, og materialet har ved flere anledninger kun blitt kopiert over til andre debattfora.

 

Det tar meg kun få klikk, et par nye tilføyelser, og noen nye linker settes kanskje inn forøvrig.

Jeg sitter ikke i et hjørne og skriker, sikler, blør og river meg i håret.

Det er ikke slik synlig morbid utagering alvorlige helseplager må forbindes med før man skal bli tatt på alvor.

Som jeg skriver i uføresøknaden:

“Det har vært – og er tvingende nødvendig for meg å skrive ned og offentliggjøre disse da overgrepene pågår enda – de siste fire år hos Nav sosial, for å klare å mestre hverdagen til en viss grad uten å miste grepet fullstendig.”

 

Min helsetilstand med ufattelige plager og smerter oppleves som så dårlig at jeg kan dø når som helst.

http://bit.ly/gbEltH

 

 

Så skjer dette:

Dr. (…) ringer meg hjem TORSDAG 9/2-2012:

 

 

Jeg spør om han hadde bedt Nav om at uføretrygd og annet skulle settes på hold (slik han lovete meg i tapet legetime av 25.01.2012).

 

Legen (ordrett); “Ja, og det har jeg skrevet før også det, og så skrev jeg det nå igjen så det er greit nok”.

Jeg svarer at det ikke er greit, fordi jeg har plutselig mottatt i posten et avslag om uførepensjon fra Nav!

 

Legen svarer javel, og spør snedig nok hva det er basert på …  …  ….

Jeg sier at Nav lokal leste opp henvendelsen fra legen for meg over telefon, og at der fremkom IKKE at han spesifikt hadde bedt om utsettelse for deres avgjørelse i min søknad! 

 

Men legen presiserer igjen nokså diffust at han igjen hadde skrevet et brev også ETTER det første han sendte. 

 

Jeg: Og der kommer det altså tydelig frem at du har bedt om utsettelser på ders avgjørelse om det?

 

Legen forsøker å avverge spørsmålet ved å svare meg at “Nav bare kan nekte å etterkomme det han skriver”, men da responderte jeg med at han jo ikke en gang hadde FORSØKT å be dem om utsettelse!

 

Legen ignorerer meg igjen, og kjører bare på med dette “møtet” han er så opptatt av at skal komme i stand, og ber om at vi holder fokus på det!

 

Men han sier også at “Nav har tydeligvis bestemt seg i FORKANT AV “tingene”, og sendt et brev til deg”.

 

Og så prater han om møtet igjen.

 

 

Men jeg lar meg ikke avfeie, og understreker som tidligere at i Nav sine skriv så står det at søknader bør være opplyst så godt som overhodet mulig ved første gangs henvendelse, slik at brukeren evt. slipper å overklage og måtte vente på avgjørelse i uforholdsmessig lang tid.

 

Da sier legen at det er mye å sette seg inn i i min sak som han ikke har rukket på så kort tid.

Jeg svarer at nei, men at han kunne bedt om en ytterligere utsettelse og at han lovet meg dette i siste timen jeg var hos ham…

Legen avbryter igjen, og sier at Nav har misforstått det, og “at han sender et nytt brev til dem også”!

Jeg: “De har misforstått deg”?!

Han fortsetter irritert: “Hør nå! – Vi er nødt til å ha et møte nå her!”

Jeg svarer da at jeg blir svært opprørt over at han hele tiden repeterer at vi må ha dette “møtet”, at jeg er klar over det, men : SKREV DU OG BA DEM OM EN UTSETTELSE?

Legen svarer at det har han gjort - “jeg skrev også EN TIL”, men … hvem er din saksbehandler, så skal jeg ringe til saksbehandler nå”!

Jeg svarer at de har hele veien nektet å oppgi navnet på vedkommende, enda Navdirektøren i måned 9 i 2011 i skriv til meg ba om at jeg skulle få oppgitt dette, på den tiden da saksbehandlere ved det lokale Navkontor enda satt og behandlet uføresøknad (delegert til Nav Trygd generelt først i januar 2012).

Jeg sier at en j*vel av en sjef på Nav Nordstrand lokal - Anne Mette Bakke, i samtlige 4-5 mail jeg har sendt henne, har nektet å etterkomme denne Navdirektørens ordre! (Legen mottok kopi av mailrekken mellom meg og Bakke i siste timen jeg var hos ham, og han mottok også kopi av Navdirektørens pålegg som jeg refererer til i aller første timen vi hadde i desember 2011)

 

 

Legen spør hvem som har undertegnet avslaget.

Jeg svarer på det -  Hanne Øverby og Aleksander Rasmussen.

Jeg sier at det ikke går an å ringe Nav Trygd direkte og at han må innom mitt lokale Navkontor på Nordstrand for å forklare hva saken gjelder før han blir satt over dit.

Jeg oppgir nummeret: 21 07 36 00

Jeg spør om han vil ringe meg opp igjen, og legen bekrefter.

*********************************************************************************************************************************************

LEGEN RINGER MEG OPP ETTERPÅ, SAMME DAG:

 

Han starter med å si at han har snakket med en “Gunnar Øye” der borte som skulle sjekke opp dette her og da høre med Bakke (Anne Mette) og at vi skulle ta saken videre “i et møte her som sagt”. (altså på legens kontor).

Han holder på med dette en stund, og jeg stresser igjen underveis det at han aldri gjorde som lovet og ba om utsettelse for avgjørelse av søknaden.

Legen står hardt på sitt, ønsker fremdeles ikke å gi noen innrømmelser, og svamler videre om dette møtet som er så viktig å få istand!

Så beskylder han meg for å kreve at “han skal skrive det og det”!

Jeg svarer at det gjorde jeg ikke i siste brevet han mottok fra meg sammen med CDen (av 02.02.2012)

Men legen påstod at jeg hadde skrevet at “du må gjøre sånn” og gjentar denne frasen for meg noen ganger.

Jeg svarer at jeg ikke har påpekt annet enn at han jo må forholde seg til det som står i legeerklæringene.

Legen: “Jada, jada – men jeg måtte skrive noe KJAPT for å få kommet videre i din sak, og de har vurdert å komme med bare tull!”

Han forsetter – “Når jeg ringte dit bort så kjente alle der ditt navn av en eller annen grunn”!

Jeg svarer at jeg av den grunn ikke skal bli rammet av vilkårlighet og gjengjeldelser.

Legen svarer at som ny person i mitt “system her”, så behandler han meg på lik linje som alle andre pasienter! – “Så ser jeg ar det er SÅ MYE grums som ligger i din sak, og at “de” “naturligvis” er temmelig agiterte som personer, og at de ikke har klart å følge opp i din sak på riktig måte!

Han sier at “som han har sjekket litt rundt nå, så er det tydelig at “ALLE KJENNER DIN SAK”!”

Han sier at utfordringen er at vi må få “nullstilt alt sammen” fordi det er tydelig at de har håndert saken negativt – igjen og igjen, og det er ikke holdbart.

Han sier at vi må ta nye runder for å kvalitetssikre og få de personer som gjelder for meg nå i synshold, og få en samtale direkte for å få ting på plass med de som sitter med pengesekken.

At vi må belyse sak på ny måte – “INGEN DÅRLIGE MINNER” !

Legen bagatelliserer meg igjen når jeg sier at de ikke har LOV å behandle meg slik, og at han jo selv sa at de var rimelig “ilske på meg” der borte!

Legen: “Ja jeg merker jo det”!

Legen forsøker å legitimere at de er det, men da roper jeg at det jo ikke er DE som skal være ilske, de skal jo være profesjonelle…

 

 

Legen bryter inn: “De er også mennesker vet du, ikke sant”!

 

Jeg: Nei, NEI, dette forholder jeg meg IKKE til doktor (…)”!

 

DEN er for tynn”

 

Legen fortsetter: “Men det er et FAKTUM ikke sant!

 

Han fortsetter med å mase om møtet, og sier Gud hjelpe meg i forhold til dette: “Og så kommer det inn folk som skal følge deg opp fremover, og så må DE velge de personene som DE mener at skal følge din sak fremover”! 

 

- “Om DU har et eller annet overfor de som er negativt, så må det tydes fra Nav direkte selv, det kan ikke vi styre”!

 

Jeg: “Så overgriperne kan komme på møtet og j*vles som de bestandig har gjort”!?

 

Legen svarer at da kommer vi ikke videre, vet du! Da har du allerede lagt lista! 

 

Jeg pukker på legens unnlatelse av å be om utsettelse for avgjørelsen i min sak igjen.

 

Legen: “Jeg ba om at vi måtte ha et ansvarsgruppemøte så vi fikk fulgt din sak videre! DER LIGGER DET I KORTENE”!

Jeg: FØR de ga avslaget på uføretrygd!?

Legen: “POENGET er da at de tolker ting på SIN måte”!

 

Legen nevner Gunnar Øye igjen, og jeg sier at han var involvert i en stygg sak med en annen person “X” som jeg var med i møte hos forvaltningen!:

(Møte(ne) kan leses her, og Gunnar Øye vil være den person som per brev ønsket X velkommen til å arbeide ved sosialsenteret – men som deretter trakk bekreftelsen tilbake, fordi sosialsjefen hadde sagt at “tidligere sosialklienter ikke hadde lov å arbeide ved sosialkontor” – hvilket X til alt overmål ikke hadde vært):

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen. 

Del 2

http://bit.ly/d23aa8

• Del 3

http://bit.ly/cvsadn

 

 

Legen sier at hvis han skal ha mulighet til å følge min sak nå, så må vi følge det som vi vet “funker”!

- “Hvis ikke, SÅ KAN IKKE JEG LENGER VÆRE MED! DA MÅ DU FÅ EN ANNEN LEGE”


Jeg blir helt sjokkert og svarer: “Men jeg forstår ikke… hva… hva SKJEDDE nå – hva mener du nå???”

Legen: “Nei men poenget er at hvis vi ikke får fulgt opp dettte jeg vet at funker ved ansvarsgruppemøte og følge prosessene …

Jeg: Jeg har jo ikke sagt nei til det jeg?!

Legen: Nei! Men da må vi ha en fremdrift. Jeg vet hva som fungerer hos Nav!

 

Han sier at vi avventer respons hos MINE SAKSBEHANDLERE og at vi har møtet der vi går gjennom mine sønader og lager FORMELLE søknader ETTER det og at det funker også overfcor andre pasienter.

Han understreker at jeg ikke er den eneste som har støtt på vanskeligheter med Nav, og at han vil ha møte så vi ser personen bak navnet og at det heretter blir gjort på en skikkelig måte med tanke på min situasjon.

Så sier han noe jeg ikke får tak i, og jeg svarer at vi ikke skal begynne å unnskylde aktørene med at “de bare er mennesker” fordi disse har lovkrav om å være profesjonelle og at jeg ikke ønsker at han skal unnskylde dem på noen som helst måte, det må jeg be deg om å være så snill å respektere!

Samtalen avsluttes.

*********************************************************************************************************************************************

Legen ringer meg tirsdag 14.02.2012 og sier at han har snakket med Bakke (Anne Mette ved Nav Nordstrand).

Legen: “De er interessert i å få et møte, de!

Og så får vi samlet de til møte så vi kan komme videre her for ditt beste, men de må ha en skriftlig fullmakt fra deg, på at de kan dele personlig informasjon med Nav Stat”

Jeg svarer at jeg ikke kan forstå hvorfor sosialtjenesten må møte når dette er et spørsmål om uføretrygd?! 

 

(Her glemte jeg at Bakke hører under Nav Arbeid og ikke Nav sosial, men hun er uansett på Nav Nordtrandkontoret lokalt, og er tvilsomt nok leder i partnerskap i samarbeid med den innklagede sosialsjefen Vildgun Steinhaugen):

Sosialkontorets projisering:

http://bit.ly/AuljKL

Uansett er Bakke innklaget til Navdirektøren for grov misinformasjon der hun bevisst dekker en av sine (innklagede) underordnede som underslo min klage til Trygderetten i hele 8 måneder!)

 

 

21.10.2010: “Som siste bydel i Oslo og nest sist i hele landet får Bydel Nordstrand en felles dør til hjelp“

Det nye kontoret blir ledet av Anne-Mette Bakke og Vildgun Steinhaugen, de er såkalt ledere i partnerskap (…)

http://bit.ly/gGuYXN

Legen svarer at det er lurt at ALLE er med på møtet “for å sikre fremdriften hos deg”!

Jeg svarer at min søknad om TT-kort for eksempel – IKKE faller under sosialtjenestens bestemmelser…

Legen svarer at det ikke burde være noe problem for meg å attestere den biten der, det er jo til ditt beste!”

Jeg svarer at jeg ikke vil ha sosialtjenesten inn i min sak OVERHODET!

 

 

Legen svarer at det ikke bare er de det dreier seg om, og at Anne Mette Bakke avventer svar!

 

Jeg roper at Anne Mette Bakke som er innklaget aktør, ikke skal være i min sak overhodet, og at hun ikke skal motta noen fullmakt fra meg!

Legen svarer uanfektet at Bakke fremdeles sitter i saken om meg, men jeg gjentar at hun ikke skal det, fordi hun er innklaget aktør!

 

(Legen hadde altså mottatt mailrekken mellom meg og Bakke sammen med min mail til Navdirektøren der jeg ba om at samrøret måtte opphøre).

 

Legen ler litt og sier at “Det må taes opp på annen måte, da”!

Jeg sier at jeg er så opprørt at jeg holder på å besvime.

Men legen driver hardkjør og responderer arrogant: “HVORDAN SKAL VI KOMME VIDERE DA, SYNES DU”!??

Jeg roper HALLO, kan vi roe det ned litte grann her!

Legen svarer at jeg har kommet til han for å få hjelp, og at han da vil hjelpe meg …

Jeg avbryter og gjentar som så ofte før at SOSIALTJENESTEN SKAL IKKE INN VERKEN MED DEG ELLER OSS, DET SKAL VÆRE FRA NAV ARBEID, OG DET SKAL VÆRE ANDRE ENN DE INNKLAGEDE AKTØRER!

Legen svarer at jeg da må skrive brev til Anne Mette Bakke med kopi til ham, hvor jeg skriver det jeg sier nå.

Legen spør om jeg har hennes mailadresse, og jeg svarer ja, at det har gått flere mail mellom meg og henne og som du har fått kopi av!

Legen svarer at det er greitt nok!

Så sier han at jeg får si det jeg har sagt til dem før, og så får de svare på det!

Samtalen avsluttes.

I en intens mailrekke som gikk mellom legen og meg dagen jeg sluttet hos ham, tok jeg ham kraftig på å j*vles med meg vedrørende hans intense iver hva angikk “Ansvarsgruppemøter” når han meget vel var godt kjent med det følgende:

• Fra “MEMU” Internbladet for Nav:

• 
  

• MEMU nr 3 08.pdf – oppfølging i nav: den gode samhandlingen – både hva den ansatte og brukeren må gjøre (utdrag):

• 
  

• Oppdrag uten oppskrift

• 
  

• Oppfølgingsstrategien vår kan nok oppfattes som vag, men noe av poenget er at den skal ha vide rammer, sier Thorgeir Hernes i Arbeids- og velferdsdirektoratet.

   

• Vi vil ikke være for spesifikke når det gjelder hvordan en enkelt bruker skal følges opp (…)

   

• Hernes er enig i at det ikke er laget entydige retningslinjer for hvilke brukere som skal prioriteres, og hvilke andre som dermed blir nedprioritert.

   

• I utgangspunktet har vi ikke sagt noe om hvilke brukere man ikke skal bruke store ressurser på å følge tett opp.

   

• I strategidokumentene er det lagt mest vekt på brukere som er eller kan komme i arbeid, og det gir jo visse føringer, sier Hernes (…)

   

 

 

POSTEN VIL BLI OPPDATERT

KLAGE – VARSLING-RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND

http://bit.ly/cyr0Go

Listen over alle bloggposter:

http://bit.ly/hwKs7V

Forvaltning i de lukkede rom

17.09.2010 – Gi oss dokumentene, statsråd

8.421.000 dokumenter i offentlig database kan forsvinne (…)

DEN GAMLE, passordbeskyttede elektroniske postjournalen skal legges ned, og dokumentene i den gamle databasen er ikke overført til den nye.

Dermed står vi i fare for å miste tilgang til 8.421.000 dokumenter, skriver NRKBeta.

Skulle det skje, ville det være en aldri så liten forvaltnings- og informasjonspolitisk skandale.

Her snakker vi om en informasjonsbase med betydelig historisk, forskningsfaglig og journalistisk verdi, finansiert av skattebetalerne.

ET SØK i den nye elektroniske postjournalen gir bare treff fra 2009 og 2010, og gir dermed i mange tilfeller et svært ufullstendig bilde av en sak.

De teknologiske og praktiske hindrene for å videreføre tilgangen til den gamle dokumentbasen, eventuelt med fortsatt passordtilgang og henvisninger i OEP om at det finnes flere dokumenter i saken, kan ikke være uoverstigelige.

NRK Brennpunkt, som har vært pionerer i bruk av datastøttet journalistikk på nett i Norge, har sendt en innsynsbegjæring til Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI), der redaksjonen ber om å få innholdet i databasen eksportert og utlevert med hjemmel i offentlighetslovens § 9.

SAMTIDIG har forskerforbundet og presseorganisasjonene skrevet et brev til fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud, der de ber om at den gamle versjonen av EPJ videreføres.

Den rødgrønne regjeringen har lenge snakket varmt om viktigheten av å gjøre offentlige data mer tilgjengelige.

Det ville være et pinlig brudd med dette idealet om statsråden lar denne historiske viktige informasjonsbasen råtne på rot.

http://www.dagbladet.no/2010/09/17/kultur/data_og_teknologi/tekno/offentlighetsloven/elektronisk_postjournal/13436519/

Offentlighet.no

UIndersøkelser Civita-rapport av Hans Christian Erlandsen “Forvaltning i de lukkede rom”  

I denne rapporten, som ble levert 26. oktober 2005, pekes det på at kampen om økt offentlighet i Norge har vært lang, kronglete og at forvaltningen og det politiske miljø sterkt har ønsket å beskytte sine privilegier.

Det stilles også spørsmål ved om pressen har vært nok pågående i sitt arbeid for større åpenhet.

(…) Offentlighetsloven ble for 35 år siden trædd ned over hodene på en særdeles motvillig forvaltning.

Motvilligheten er der fremdeles, og fører til at loven ikke fungerer etter hensikten.

Nå er det fremmet et utkast til en ny offentlighetslov.

Den vil ikke føre til en åpenhetskultur i forvaltningen.

Offentlighet skal være et virkemiddel for å sikre innsyn og kontroll med en forvaltning som angår oss alle.

Den skal også gi et faktagrunnlag for den politiske debatt.

Loven er altså et viktig demokratisk verktøy, men både den gjeldende loven og lovforslaget er dårlig egnet for oppgaven.

Om ikke de politiske partiene manner seg opp, vil arbeidet med en ny offentlighetslov i beste fall bare være et kort skritt i riktig retning.

Fra de politiske partier har det gjennom årene vært slik at opposisjonen alltid kraftfullt krever åpenhet, mens de som besitter regjeringskontorene har vist en lunken holdning.

Intet tyder derfor på at det spiller en rolle for økt offentlighet hvem folket stemte på i september.

Dessverre kan det føre til at Norge ender opp med en av de mer lukkede forvaltninger i den vestlige verden.

Spesielt gjelder dette sentralforvaltningen (…)

La oss gå tilbake til 1995.

Dagens forslag til ny offentlighetslov startet med et offentlig rabalder knyttet til at daværende statssekretær Svein Roald Hansen (for Gro Harlem Brundtland) engasjerte departementsapparatet til å levere innspill til Arbeiderpartiets kommunevalgkamp.

Hansen hadde fått en henvendelse om dette fra Arbeiderpartiets partisekretær og sendte deretter brevet videre til departementene med anmodning om at de svarte partisekretæren direkte.

Etter at brevet lekket ut, ble det en krisestemning i Stortinget som gikk under navnet ”brevsaken”.

Venstre fremmet så et forslag som Stortinget vedtok den 19. juni samme år:

”1. Stortinget ber Regjeringen innskjerpe overfor departementenes politiske ledelse og embetsverk

• at god forvaltningsskikk fordrer at det trekkes en klar grense mellom forvaltning og partipolitisk virksomhet, og at embetsverket således ikke skal involveres i partienes politiske kampanjer.

• at offentlighetslovens bestemmelser og intensjoner blir etterlevd og departementenes journalføring praktisert på en måte som sikrer offentlig innsyn i forvaltningen.

2. Stortinget ber Regjeringen sørge for at det aktuelle regelverk blir gjennomgått med sikte på å etablere en praksis som sikrer en uavhengig forvaltning og en klar grensedragning mellom forvaltning og partipolitisk virksomhet.

3. Stortinget ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding som grunnlag for en bred drøfting av offentlighetsprinsippet og behovet for større åpenhet og innsyn i forvaltningen.” Stortingsmelding og et lovutvalg

Resultatet av brevsaken ble St.meld. nr. 32 (1997-98) ”Om offentlighetsprinsippet i forvaltningen”, fremlagt av regjeringen Bondevik I.

Den var i arbeid både under regjeringen Brundtland og regjeringen Jagland.

Meldingen og debatten førte som nevnt til enkelte endringer i loven, samt at man i desember 1999 nedsatte et offentlig utvalg, Offentlighetslovutvalget.

Odd Einar Dørum var på dette tidspunktet i gang med sin første runde som justisminister.

Han ba sin partifelle fra Venstre Torstein Slungård om å lede utvalget.

Senere ble Slungård skiftet ut med en annen partifelle av Dørum, Harald Hove.

Utvalget fikk med seg ytterligere en politiker, den i denne sammenheng kjente Svein Roald Hansen.

De øvrige deltakere var med to unntak tilknyttet forvaltningen.

Den ene av disse to var Nils E. Øy, generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Den andre var Beate Jacobsen, ansatt ved Universitetet i Oslo.

Siden Øy representerte en interesseorganisasjon, var Jacobsen den som kom nærmest å være uavhengig.

Arbeidet i utvalget ble langt mer omfattende enn planlagt.

Hove-utvalget fremla etter ganske nøyaktig fire år en offentlig utredning på 308 sider.

Da hadde man hatt 88 møtedager.

Det speilet seg ikke i innstillingen, som var full av dissenser.

Det er skiftende allianser blant medlemmene.

Begrepet ”mindretallet” er nevnt ikke mindre enn 159 ganger.

Grovt sett var forvaltningens representanter i utvalget de som var mest tilbakeholdne når det gjaldt å foreslå endringer i offentlighetsloven.

De hevdet dessuten at de møtte med et bundet mandat, idet de ikke kunne gå lenger enn regjeringen hadde antydet i stortingsmeldingen.

Den som ville gå lengst i å foreslå endringer var Nils E. Øy, som utgjorde et mindretall, ofte sammen med Harald Hove.

Fordi han litt ufrivillig var en årsak til at utredningen ble satt i gang, merker en seg at Svein Roald Hansen var blant de mest tilbakeholdne i utvalget når det gjaldt økt offentlighet.

Vi vet lite om praktiseringen

Et problem for både utvalget og oss andre er at man vet svært lite om hvordan offentlighetsloven fungerer i praksis.

Det er bare gjort noen få undersøkelser av hvordan den har vært praktisert gjennom mer enn 30 år.

Loven har aldri vært gjenstand for en domstolsbehandling.

Vi vet at departementene hvert år får krav fra journalister om å utlevere ca 40 000 dokumenter.

Knappe 20 prosent av kravene blir avvist.

Hva og hvor mye journalistene bestiller fra kommuner og fylkeskommuner vet vi mindre om, ei heller hva de får avslag på.

Hva den enkelte samfunnsborger ber om innsyn i – og hva han eller hun får avslag på – vet vi enda mindre om.

Men av det lille vi vet kan vi konkluder at det er et omfattende hemmelighold, langt ut over det som er meningen.

Den mest pinlige undersøkelsen var nok Sivilombudsmannens gjennomgang av Justisdepartementet, som jo ”eier” offentlighetsloven.

Det var i 1995 og 1996 at ombudsmannen gjorde en vurdering av bestillinger som journalister hadde levert inn i løpet av tre tilfeldig valgte måneder.

Blant avslagene (174 av 510 dokumenter) gjennomgikk han spesielt 35 saker.

Alle hadde den formelle feilen at det ikke var opplyst om klagefrist og klagerett.

I 32 tilfeller fant han grunn til å kritisere departementets avslag.

I 22 tilfeller var det ikke hjemmel for hemmelighold, mens det i 13 saker ikke var praktisert meroffentlighet.

Videre var det foretatt omfattende blendinger i den offentlige journalen, slik at dokumenter ikke kunne gjenfinnes.

I klartekst betyr dette at dokumenter departementet ønsket å holde for seg selv fikk en intetsigende eller feilaktig oppføring i journalen, slik at de ikke vekket nysgjerrigheten hos en utenforstående leser.

Ombudsmannen konkluderte med at hans undersøkelse viste at Justisdepartementets praktisering av offentlighetsloven ikke var tilfredsstillende, og at departementet hadde et betydelig potensial for forbedring.

Dette var altså 25 år etter at loven var vedtatt og etter at departementet hadde begynt arbeidet med stortingsmeldingen om offentlighet.

I Stortingets debatt om Sivilombudsmannens undersøkelse var det tverrpolitisk enighet om at forvaltningen åpenbart manglet en kultur for åpenhet, og at noe måtte gjøres.

I 1999 undersøkte forskerne Marit Skivenes og Rannveig N. Myklebust blant annet hvorfor
Miljøverndepartementet og det daværende Sosial- og helsedepartementet hadde nektet innsyn i 24 konkrete saker.

Bakgrunnen for forskningsprosjektet var at Stortinget i forbindelse med behandlingen av offentlighetsmeldingen (St.meld. nr. 32 (1997–98), se ovenfor) hadde bedt om flere utredninger av hvordan forvaltningen praktiserte offentlighetsloven (…)

Lignende resultater fremkommer i undersøkelser som er gjort i et mindre antall kommuner.

Det står altså fast at det lille vi vet, er at forvaltningen alltid er mer restriktiv enn den behøver.

Dokumenter blir urettmessig tilbakeholdt, både av statlige eller kommunale institusjoner.

Jeg kjenner ingen eksempler på at bruk av offentlighetsloven har ført til offentliggjøring av dokumenter som burde vært tilbakeholdt.

En ukultur i forvaltingen

Undersøkelser, slik de er referert ovenfor, viser dessuten at argumentene forvaltningen hadde for hemmelighold i hovedsak var av pragmatisk karakter og tuftet på usikre premisser.

I dagens lov er det imidlertid ikke vanskelig å finne en formell hjemmel for hemmelighold.

Det er også tvilsomt hvor reelt det er at det foretas en vurdering etter meroffentlighetsprinsippet.

I ett departement var det gitt generelle instrukser som avskar meroffentlighet, i et annet var det satt opp lister over de saker hvor det vanligvis skulle gjøres unntak fra offentlighet.

Dette stred mot prinsippet om at hvert enkelt krav om innsyn skal vurderes for seg.

Feilpraktisering av offentlighetsloven skyldtes altså bevisste, strategiske handlinger.

Aktørene var klar over at deres atferd avvek fra de formelle retningslinjene.

Det var en hensikt bak å handle annerledes enn prosedyrene tilsa.

Dette ble som oftest begrunnet med hensynet til forvaltningens behov for arbeidsro.

Mange trodde det var viktig å skjule kamper mellom interne grupper som sto for ulike syn, for å verne om forvaltningens legitimitet.

Mye tyder på at det er utviklet egne organisasjonskulturer for hva som anses passende å offentliggjøre.

Nesten 10 år etter at Stortinget ba om tiltak som kan gjøre noe med et uberettiget hemmelighold har vi ingen holdepunkter for å tro at forvaltningskulturen er endret i den retningen de folkevalgte hadde ønsket.

Yes, minister

”Yes, Minister”, TV-serien fra britiske statsforvaltning, vil mange huske med glede.

I en av de første episodene fastslår Sir Arnold Robinson overfor Sir Humphrey at offentlighet og styre er motsetninger.

”Du kan ha offentlighet, eller du kan ha en forvaltning” (You can be open, or you can have
government).

Politikernes unnfallenhet

I offentlighetsloven er det et begrep som heter ”organinterne dokumenter”.

Det er nemlig slik at det har betydning for offentlighet om et dokument er sendt i posten til en forvaltningsenhet, eller om det bare har sirkulert internt med husposten.

I det første tilfellet er det – med unntak sannsynlig med offentlighet, mens det i det andre tilfellet ikke er det.

Begrunnelsen for at såkalte organinterne dokumenter skal unntas er at disse er utarbeidet for den interne saksforberedelse og derfor må unntas fra offentlighet.

Det samme gjelder dokumenter i den interne saksbehandlingen som er utarbeidet av et underordnet organ, av særlige rådgivere eller sakkyndige eller av et departement til bruk i et annet departement.

Så her hjelper det altså ikke at dokumentet er formidlet i konvolutt med frimerke.

Politikere har ikke ønsket å gjøre noe med de organinterne dokumentene.

I posisjon gjelder ryggmargsrefleksen om at de ikke ønsker innsyn i prosessen bak et politisk vedtak, verken mens den pågår eller etterpå.

Det er lett å forstå at man som politiker ikke ønsker innsyn i eventuell intern uenighet og debatt før man fatter et vedtak.

Men hvorfor er det så farlig å være åpen, etter at beslutningen er fattet eller et forslag er fremmet overfor et kommunestyre eller til Stortinget?

Etter en intern strid i utvalget, ba Offentlighetslovutvalget Justisministeren om å foreta en presisering av utvalgets mandat på dette punkt.

I mandatet fremgikk det at prinsippet om å unnta organinterne dokumenter (av typen huspost) ikke skulle vurderes, men at man skulle vurdere økt offentlighet for dokumenter (de som blir sendt i frankerte konvolutter).

Da brevet kom til departementet hadde Arbeiderpartiets Hanne Harlem overtatt for Odd Einar Dørum, men hun åpnet i sitt svar ikke for at utvalget kunne vurdere organinterne dokumenter.

Slik blir tonnevis av dokumenter automatisk unntatt offentlighet som en følge av hvor de ble til og ikke som en følge av hva de inneholder.

Riktignok skal prinsippet om meroffentlighet bøte på dette, men som det fremgår ovenfor er det i forvaltningen ikke en kultur for åpenhet.

Det er også slik at man ifølge loven ikke kan klage til Kongen over manglende meroffentlighet.

På dette viktige punktet har politikerne rett og slett abdisert: Ingen politiker, inkludert Kongen i statsråd (regjeringen) vil noen gang få seg forelagt en klage om meroffentlighet.

Det eneste regjeringen eventuelt må vurdere gjennom en klage til Kongen i statsråd, er om det er grunnlag for å bruke unntaksbestemmelsene i offentlighetsloven.

(I all rettferdighet: Lovutkastet fra Regjeringen Bondevik åpner for at Kongen i statsråd også skal kunne behandle en klage om manglende meroffentlighet.)

Abdiseringen er dobbel: Politikerne avskar alt på slutten av 1990-tallet å ta opp spørsmålet om offentlighet for organinterne dokumenter gjennom å utelukke problemstillingen fra lovutvalgets mandat.

Det er videre slik at det (nå ifølge arkivloven) ikke en gang er en plikt til å journalføre organinterne dokumenter.

Halvparten av departementene gjør da heller ikke dette, med den konsekvens at media eller publikum ellers ikke vet om en mengde dokumenter man kan søke om meroffentlighet for.

Samferdselsminister Torild Skogsholm (V) ble på et presseseminar spurt om hvorfor hennes departement ikke journalførte organinterne dokumenter.

Hennes kontante svar var at hun ville ha seg frabedt at noen kikket henne i kortene.

Det er klart at det først er når den politiske og administrative ledelsen i en forvaltningsenhet fokuserer på åpenhet at man får den signaleffekten som kan medføre en endret og mer positiv holdning.

Det må da være et tankekors at det er avgjørende hvor et dokument er skrevet og hvor det sendes, ikke hva det inneholder?

Regjeringsnotatene

Som kjent er en norsk regjeringskonferanse, som finner sted to ganger ukentlig, et uformelt møte.

Her fattes ingen rettslig bindende beslutninger, for dette er ikke et konstitusjonelt, forfatningsmessig organ.

De formelle beslutningene treffes av Kongen i statsråd eller i det enkelte departement.

Før siste verdenskrig ble det ikke en gang ført referater fra møtene, det var noe man begynte med under Londonregjeringen.

Statsminister Johan Nygaardsvold førte dem selv i pennen.

I dag er det en embetskvinne fra Statsministerens kontor som fører referatene.

Til hver sak i regjeringskonferansen er det utarbeidet et regjeringsnotat (”r-notat”).

Notatene regnes som den enkelte statsråds dokumenter, og beskyttes med stor omhu både av forvaltningen og av regjeringsmedlemmene.

Et godt eksempel er Statsministerens kontor og Finansdepartementet, som ikke engang er med på prosjektet elektronisk postjournal (se egen ramme) fordi man frykter det er mulig å koble informasjon fra journalene og slik få innsikt i hva regjeringsnotater inneholder.

Selvfølgelig kunne allmennheten vært svært interessert i å vite hva som sto i de notater som er grunnlaget for noe så sentralt som regjeringens beslutninger. Sivilombudsmannen har indirekte påpekt (sak 1999-0017) at det i regjeringskontorene egentlig hersker uenighet om hvilken status disse notatene har.

Statsministernes kontor har overfor ham påpekt at dokumentene er den enkelte statsråds eie, mens det i St. meld. nr. 32 (1997-98) fremgår at r-notatene må betraktes som ”forvaltningens dokumenter”, men at de unntas offentlighet fordi de er interne.

(Dette fremgår også av Ot.prp.nr.102 ”Om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova)”.

Dette er mer enn juridisk flisespikkeri, fordi dersom de formelt er forvaltningsdokumenter er de omfattet av meroffentlighetsprinsippet – men unntas fordi de er interne.

I sivilombudsmannens konklusjon heter det at han ikke trekker i tvil det rettslige grunnlaget for gjeldende innsynspraksis. Han fortsetter imidlertid med å fremholde at ”spørsmålet om det bør holdes fast ved denne praksis, er et utpreget politisk spørsmål som det hører under Stortinget og regjeringen å vurdere”.

I utkastet til ny offentlighetslov blir regjeringsnotatene summarisk nevnt et eneste sted.

Der slås det fast at disse, og alle innspill knyttet til dem, er unntatt offentlighet.

Det samme gjelder ifølge proposisjonen all dokumentasjon knyttet til statssekretærutvalg og andre regjeringsutvalg.

Slike utvalg finnes det faktisk til enhver tid et hundretalls stykker av.

Stortinget bør nå på eget initiativ ta opp dette spørsmålet til bred vurdering.

Som et minimum burde all grunnlagsinformasjon som er utarbeidet forut for et politisk vedtak gjøres tilgjengelig etter at beslutningen er fattet.

Da kan alle etter god demokratisk tradisjon gjennomgå argumentene og danne seg egne meninger.

Yes, minister

I en annen episode i ”Yes, minister” har statsråden, Jim Hacker, fått en irriterende forespørsel fra media om å utlevere dokumenter. Sir Humphrey er som vanlig redningen.
 
Han leverer en bunke papirer i et saksomslag til Hacker.

Dette er hva vi vanligvis gjør i saker som denne, sier Sir Humphrey.

Statsråden leser fra omslaget at her er en kompelett samling dokumenter i saken, unntatt de som er hemmelige, samt de som er i aktivt arbeid eller som gikk tapt under flommen i 1967.

Var 1967 en spesielt dårlig vinter, spør Hacker overrasket.

No, it was a marvellous winter, vi mistet svært mange ubehagelige dokumenter, svarer embetsmannen.

Politikere kan ha stor glede av muligheter for å unnta dokumenter fra innsyn.

Pressens unnfallenhet

Media bruker offentlighetsloven mest og er følgelig de som oftest hindres av den.

Med noen hederlige unntak er det imidlertid slik at pressen synes lite interessert i loven, hvordan den
brukes og hvordan den utvikles.

Et tegn på dette er følgende: Da justisminister Odd Einar Dørum fremla regjeringens forslag til ny offentlighetslov på en pressekonferanse, hadde bare NRK Radio, Bergens Tidende og Dagens Næringsliv møtt frem.

Dagsrevyen var forut for pressekonferansen tilbudt en lekkasje fra den nye loven, men fant at det var uinteressant.

Under hele den lange prosessen med Offentlighetslovutvalget og dens innstilling var det knapt interesse fra pressen, og etter fremleggelsen intet engasjement for å sette søkelys på de forskjellige oppfatningene i utvalget eller i høringsrunden.

Og sjeldent har den manglende utviklingen når det gjelder en felles elektronisk postjournal for departementene og direktoratene (se tekst 2 side 17) engasjert til oppslag og debatt.

Det er slik at man kan undres på om pressen ikke er interessert i de journalistiske mulighetene som åpner seg med en mer åpen forvaltning.

Kanskje er det slik at mange i pressen foretrekker dagens situasjon, der de kan dramatisere at de ut av forvaltningen har ”lurt” et dokument eller en opplysning?

Kanskje er det slik at lekkasjer fra ”deep throats” a la Watergate er mer spennende enn å referere fra et dokument som er åpent for alle? (…)

En annen unnfallenhet fra pressens side er dens dalende interesse for å dekke det som skjer i norsk forvaltning.

Dette er en antagelse som ikke er målt og belagt med tall, men de fleste vil nok si seg enig.

Daglig håndterer forvaltningen spørsmål av bred allmenn interesse, uten at media interesserer seg (…)

Medias dalende interesse kan dels være en frykt i redaksjonene for at dette er stoff som ikke
selger i en tid hvor kjendiser vurderes som godt stoff.

Interessen kan også være forårsaket av ressursmangelen i media, som i økende grad er pålagt krav til produktivitet.

Økt offentlighet og enklere tilgang til informasjon om forvaltningens virksomhet burde være i partenes felles interesse.

Forbrytelse og straff

Ingen norske embetsmenn kan straffes for å overtre offentlighetsloven.

I Sverige risikerer en embetsmenn som vegrer seg mot å ta stilling til offentlighet at ombudsmannen reiser tiltale ved en domstol. Og motsatt, om embetsmennene er spesielt åpne er de godt beskyttet:

Som hovedregel kan svenske embetsmenn uten straff gi videre opplysinger de blir kjent med i sitt arbeid, den såkalte ”meddelarfrihet”.

Det er eventuelt de medier som offentliggjør opplysningene som trekkes til ansvar.

Svenske embetsmenn kan ikke avskjediges, forflyttes eller lignende dersom de informerer offentligheten.

Dette er en rett de har.

Slik beskyttelse har ikke norske embetsmenn.

Det er overordnet organ som er rette instans dersom noen vil klage på et avslag.

Sannsynligvis fører slike klager sjeldent frem, men det vet man igjen lite om.

Sivilombudsmannen kan gi uttalelser, men de har jo form av oppfordringer og blir ikke alltid fulgt.

De embetsmenn som skulle bryte offentlighetsloven og urettmessig tilbakeholde dokumenter kan i prinsippet dømmes etter straffeloven om forseelser i offentlig tjeneste, og om de forsettelig kasserer arkivmateriale etter arkivforskriften kan de bøtelegges.

Tjenestemannsloven kan brukes til å gi disiplinærsanksjoner.

Videre kan vedtak kjennes ugyldig dersom informasjon urettmessig er holdt tilbake og den som er rammet kan kreve erstatning.

Aldri har slike sanksjoner som nevnt ovenfor blitt ilagt, selv om vi altså klart kan ane at urettmessig tilbakeholdelse skjer hyppig.

Et eget klageorgan

I forbindelse med den nye loven hadde det vært naturlig at det ble vedtatt å opprette et eget og uavhengig klageorgan, som også kunne følge med og føre statistikk.

Opprettelsen av et slikt organ ligger ikke i lovforslaget.

I Storbritannia ble klagehåndteringen i forbindelse med landenes nye offentlighetslov lagt til
Information Commissioner’s Office.

Han har ansvaret for overholdelsen av the Data Protection Act, the Freedom of Information Act og the Environmental Information Regulations.

Slik sett er han britenes Georg Apenes og leder et Datatilsyn kombinert med et tilsyn for offentlighetsloven.

The Information Commissioner kan i enhver klagesak be om all dokumentasjon fra det organ som ikke ønsker å innvilge et krav om innsyn.

Om han finner at dokumentene ikke kan unntas offentlighet, pålegger han organet hva som må gjøres samt setter opp en tidsplan.

Han avgjør altså spørsmålet om offentlighet. Kommisjonæren melder direkte til Parlamentet. Klager på hans avgjørelser vil i siste instans bli avgjort av en høyesterett.

Professor Erik M. Boe ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo stiller i et intervju med tidsskriftet Stat & Styring spørsmålet er om det er grunn til å tro at det er en mer positiv holdning til offentlighet i et overordnet organ enn i et underordnet, som vil være klageinstans.

Så hvorfor ikke etablere en sentral klageinstans som står utenfor, og som kan påse at loven blir håndhevet ordentlig?

Å bruke en egen avdeling under Sivilombudsmannen er ikke engang vurdert (i arbeidet med ny offentlighetslov, red. anm.), ut fra en merkelig tanke om at statsforfatningsrettslige rammer er til hinder for at ombudsmannen skal kunne være en klageinstans med avgjørelsesmyndighet for hva som finner sted i kommunale og statlige organer.

Dette mener jeg ikke stemmer, for det er ikke noe i veien for at Stortinget i loven oppretter en enhet hos ombudsmannen som ikke bare kan kritisere, men også avgjøre saken.

Her er det verken statsrettslige eller konstitusjonelle hindre.

En slik ordning ville vært effektiv, for vi vet at om noen har prøvd å holde prinsippet om offentlighet høyt, så er det ombudsmannen, sier Erik M. Boe i intervjuet med Stat & Styring.

En ny offentlighetslov må medføre at vi i Norge oppretter et eget klageorgan.

Ansvaret kan enten legges til Sivilombudsmannen eller knyttes til et data- og offentlighetstilsyn.

Uansett hva man velger må klageorganet ha beslutningsmyndighet.

En fordel med en kobling til et datatilsyn er at personvernhensynet ofte kan stå i motsetning til et offentlighetshensyn, og at et tilsyn som håndterer begge spørsmål kan gjøre en nødvendig avveiing.

En viktig lov

 (…) Det er åpenbart at om allmennheten skal få tilgang til forvaltningens dokumenter, må elektronisk postjournal gjøres tilgjengelig for alle, ikke bare media.

Lars Chr. Risan påpeker at elektronisk postjournal (EPJ) antakelig er det siste tiårets viktigste enkelttiltak for å bedre tilgangen til den norske statsadministrasjonen. I det store og det hele virker det som om passiv motstand er bedre enn aktiv dialog når det man forsvarer, er lukkethet og ikke-kommunikasjon overfor moralsk høyverdige og politisk korrekte argumenter for åpenhet i forvaltningen, sier forskeren.

Ifølge ham er prøveprosjektet elektronisk postjournal et ganske bemerkelsesverdig statlig ITprosjekt.

Sluttbrukerne synes det er en ubetinget suksess.

Som prøveprosjekt er det gjennomprøvd.

Samtidig finnes det en stor mulighet for empiriske undersøkelser som ikke er blitt nyttiggjort.

Den elektroniske postjournalen gir muligheter for å analysere hvem som etterspurte dokumenter fra hvem og i hvilken grad kravene ble innvilget eller avslått.

Den siste analysen ble gjennomført for 2002.

Siden den gang har Moderniseringsdepartementet stanset dette arbeidet, med henvisning til at det vil komme en ny offentlighetslov (!).

Generelt vil Internett kunne gi muligheter både for å finne og laste ned forvaltningens dokumenter.

I mange kommuner er det alt innført systemer som gir anledning til å finne oglese vedtak og referater.

Her ligger departementene milevis etter.

http://www.offentlighet.no/Dokumentoffentlighet/Veiledninger-ol/Undersoekelser

I forbindelse med overnevnte informasjon, blir særdels viktig å lese posten:

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!

http://bit.ly/vZ5qgK

LISTEN OVER ALLE BLOGGPOSTER:

http://bit.ly/hwKs7V