Viser innlegg med etiketten Forvaltningen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Forvaltningen. Vis alle innlegg

mandag 5. mars 2012

Forvaltning i de lukkede rom

17.09.2010 – Gi oss dokumentene, statsråd


8.421.000 dokumenter i offentlig database kan forsvinne (…)


DEN GAMLE, passordbeskyttede elektroniske postjournalen skal legges ned, og dokumentene i den gamle databasen er ikke overført til den nye.

Dermed står vi i fare for å miste tilgang til 8.421.000 dokumenter, skriver NRKBeta.

Skulle det skje, ville det være en aldri så liten forvaltnings- og informasjonspolitisk skandale.

Her snakker vi om en informasjonsbase med betydelig historisk, forskningsfaglig og journalistisk verdi, finansiert av skattebetalerne.



ET SØK i den nye elektroniske postjournalen gir bare treff fra 2009 og 2010, og gir dermed i mange tilfeller et svært ufullstendig bilde av en sak.

De teknologiske og praktiske hindrene for å videreføre tilgangen til den gamle dokumentbasen, eventuelt med fortsatt passordtilgang og henvisninger i OEP om at det finnes flere dokumenter i saken, kan ikke være uoverstigelige.

NRK Brennpunkt, som har vært pionerer i bruk av datastøttet journalistikk på nett i Norge, har sendt en innsynsbegjæring til Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI), der redaksjonen ber om å få innholdet i databasen eksportert og utlevert med hjemmel i offentlighetslovens § 9.

SAMTIDIG har forskerforbundet og presseorganisasjonene skrevet et brev til fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud, der de ber om at den gamle versjonen av EPJ videreføres.

Den rødgrønne regjeringen har lenge snakket varmt om viktigheten av å gjøre offentlige data mer tilgjengelige.

Det ville være et pinlig brudd med dette idealet om statsråden lar denne historiske viktige informasjonsbasen råtne på rot.

http://www.dagbladet.no/2010/09/17/kultur/data_og_teknologi/tekno/offentlighetsloven/elektronisk_postjournal/13436519/



Offentlighet.no

UIndersøkelser Civita-rapport av Hans Christian Erlandsen “Forvaltning i de lukkede rom”  


I denne rapporten, som ble levert 26. oktober 2005, pekes det på at kampen om økt offentlighet i Norge har vært lang, kronglete og at forvaltningen og det politiske miljø sterkt har ønsket å beskytte sine privilegier.

Det stilles også spørsmål ved om pressen har vært nok pågående i sitt arbeid for større åpenhet.

(…) Offentlighetsloven ble for 35 år siden trædd ned over hodene på en særdeles motvillig forvaltning.

Motvilligheten er der fremdeles, og fører til at loven ikke fungerer etter hensikten.

Nå er det fremmet et utkast til en ny offentlighetslov.

Den vil ikke føre til en åpenhetskultur i forvaltningen.

Offentlighet skal være et virkemiddel for å sikre innsyn og kontroll med en forvaltning som angår oss alle.

Den skal også gi et faktagrunnlag for den politiske debatt.

Loven er altså et viktig demokratisk verktøy, men både den gjeldende loven og lovforslaget er dårlig egnet for oppgaven.

Om ikke de politiske partiene manner seg opp, vil arbeidet med en ny offentlighetslov i beste fall bare være et kort skritt i riktig retning.

Fra de politiske partier har det gjennom årene vært slik at opposisjonen alltid kraftfullt krever åpenhet, mens de som besitter regjeringskontorene har vist en lunken holdning.

Intet tyder derfor på at det spiller en rolle for økt offentlighet hvem folket stemte på i september.

Dessverre kan det føre til at Norge ender opp med en av de mer lukkede forvaltninger i den vestlige verden.

Spesielt gjelder dette sentralforvaltningen (…)





La oss gå tilbake til 1995.

Dagens forslag til ny offentlighetslov startet med et offentlig rabalder knyttet til at daværende statssekretær Svein Roald Hansen (for Gro Harlem Brundtland) engasjerte departementsapparatet til å levere innspill til Arbeiderpartiets kommunevalgkamp.

Hansen hadde fått en henvendelse om dette fra Arbeiderpartiets partisekretær og sendte deretter brevet videre til departementene med anmodning om at de svarte partisekretæren direkte.

Etter at brevet lekket ut, ble det en krisestemning i Stortinget som gikk under navnet ”brevsaken”.

Venstre fremmet så et forslag som Stortinget vedtok den 19. juni samme år:

”1. Stortinget ber Regjeringen innskjerpe overfor departementenes politiske ledelse og embetsverk

• at god forvaltningsskikk fordrer at det trekkes en klar grense mellom forvaltning og partipolitisk virksomhet, og at embetsverket således ikke skal involveres i partienes politiske kampanjer.

• at offentlighetslovens bestemmelser og intensjoner blir etterlevd og departementenes journalføring praktisert på en måte som sikrer offentlig innsyn i forvaltningen.


2. Stortinget ber Regjeringen sørge for at det aktuelle regelverk blir gjennomgått med sikte på å etablere en praksis som sikrer en uavhengig forvaltning og en klar grensedragning mellom forvaltning og partipolitisk virksomhet.


3. Stortinget ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding som grunnlag for en bred drøfting av offentlighetsprinsippet og behovet for større åpenhet og innsyn i forvaltningen.” Stortingsmelding og et lovutvalg





Resultatet av brevsaken ble St.meld. nr. 32 (1997-98) ”Om offentlighetsprinsippet i forvaltningen”, fremlagt av regjeringen Bondevik I.

Den var i arbeid både under regjeringen Brundtland og regjeringen Jagland.

Meldingen og debatten førte som nevnt til enkelte endringer i loven, samt at man i desember 1999 nedsatte et offentlig utvalg, Offentlighetslovutvalget.

Odd Einar Dørum var på dette tidspunktet i gang med sin første runde som justisminister.

Han ba sin partifelle fra Venstre Torstein Slungård om å lede utvalget.

Senere ble Slungård skiftet ut med en annen partifelle av Dørum, Harald Hove.

Utvalget fikk med seg ytterligere en politiker, den i denne sammenheng kjente Svein Roald Hansen.

De øvrige deltakere var med to unntak tilknyttet forvaltningen.

Den ene av disse to var Nils E. Øy, generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Den andre var Beate Jacobsen, ansatt ved Universitetet i Oslo.

Siden Øy representerte en interesseorganisasjon, var Jacobsen den som kom nærmest å være uavhengig.




Arbeidet i utvalget ble langt mer omfattende enn planlagt.

Hove-utvalget fremla etter ganske nøyaktig fire år en offentlig utredning på 308 sider.

Da hadde man hatt 88 møtedager.

Det speilet seg ikke i innstillingen, som var full av dissenser.

Det er skiftende allianser blant medlemmene.

Begrepet ”mindretallet” er nevnt ikke mindre enn 159 ganger.

Grovt sett var forvaltningens representanter i utvalget de som var mest tilbakeholdne når det gjaldt å foreslå endringer i offentlighetsloven.

De hevdet dessuten at de møtte med et bundet mandat, idet de ikke kunne gå lenger enn regjeringen hadde antydet i stortingsmeldingen.

Den som ville gå lengst i å foreslå endringer var Nils E. Øy, som utgjorde et mindretall, ofte sammen med Harald Hove.

Fordi han litt ufrivillig var en årsak til at utredningen ble satt i gang, merker en seg at Svein Roald Hansen var blant de mest tilbakeholdne i utvalget når det gjaldt økt offentlighet.




Vi vet lite om praktiseringen

Et problem for både utvalget og oss andre er at man vet svært lite om hvordan offentlighetsloven fungerer i praksis.

Det er bare gjort noen få undersøkelser av hvordan den har vært praktisert gjennom mer enn 30 år.

Loven har aldri vært gjenstand for en domstolsbehandling.

Vi vet at departementene hvert år får krav fra journalister om å utlevere ca 40 000 dokumenter.

Knappe 20 prosent av kravene blir avvist.


Hva og hvor mye journalistene bestiller fra kommuner og fylkeskommuner vet vi mindre om, ei heller hva de får avslag på.


Hva den enkelte samfunnsborger ber om innsyn i – og hva han eller hun får avslag på – vet vi enda mindre om.



Men av det lille vi vet kan vi konkluder at det er et omfattende hemmelighold, langt ut over det som er meningen.


Den mest pinlige undersøkelsen var nok Sivilombudsmannens gjennomgang av Justisdepartementet, som jo ”eier” offentlighetsloven.

Det var i 1995 og 1996 at ombudsmannen gjorde en vurdering av bestillinger som journalister hadde levert inn i løpet av tre tilfeldig valgte måneder.

Blant avslagene (174 av 510 dokumenter) gjennomgikk han spesielt 35 saker.

Alle hadde den formelle feilen at det ikke var opplyst om klagefrist og klagerett.

I 32 tilfeller fant han grunn til å kritisere departementets avslag.

I 22 tilfeller var det ikke hjemmel for hemmelighold, mens det i 13 saker ikke var praktisert meroffentlighet.

Videre var det foretatt omfattende blendinger i den offentlige journalen, slik at dokumenter ikke kunne gjenfinnes.

I klartekst betyr dette at dokumenter departementet ønsket å holde for seg selv fikk en intetsigende eller feilaktig oppføring i journalen, slik at de ikke vekket nysgjerrigheten hos en utenforstående leser.




Ombudsmannen konkluderte med at hans undersøkelse viste at Justisdepartementets praktisering av offentlighetsloven ikke var tilfredsstillende, og at departementet hadde et betydelig potensial for forbedring.


Dette var altså 25 år etter at loven var vedtatt og etter at departementet hadde begynt arbeidet med stortingsmeldingen om offentlighet.


I Stortingets debatt om Sivilombudsmannens undersøkelse var det tverrpolitisk enighet om at forvaltningen åpenbart manglet en kultur for åpenhet, og at noe måtte gjøres.

I 1999 undersøkte forskerne Marit Skivenes og Rannveig N. Myklebust blant annet hvorfor
Miljøverndepartementet og det daværende Sosial- og helsedepartementet hadde nektet innsyn i 24 konkrete saker.

Bakgrunnen for forskningsprosjektet var at Stortinget i forbindelse med behandlingen av offentlighetsmeldingen (St.meld. nr. 32 (1997–98), se ovenfor) hadde bedt om flere utredninger av hvordan forvaltningen praktiserte offentlighetsloven (…)

Lignende resultater fremkommer i undersøkelser som er gjort i et mindre antall kommuner.

Det står altså fast at det lille vi vet, er at forvaltningen alltid er mer restriktiv enn den behøver.


Dokumenter blir urettmessig tilbakeholdt, både av statlige eller kommunale institusjoner.


Jeg kjenner ingen eksempler på at bruk av offentlighetsloven har ført til offentliggjøring av dokumenter som burde vært tilbakeholdt.




En ukultur i forvaltingen

Undersøkelser, slik de er referert ovenfor, viser dessuten at argumentene forvaltningen hadde for hemmelighold i hovedsak var av pragmatisk karakter og tuftet på usikre premisser.


I dagens lov er det imidlertid ikke vanskelig å finne en formell hjemmel for hemmelighold.


Det er også tvilsomt hvor reelt det er at det foretas en vurdering etter meroffentlighetsprinsippet.


I ett departement var det gitt generelle instrukser som avskar meroffentlighet, i et annet var det satt opp lister over de saker hvor det vanligvis skulle gjøres unntak fra offentlighet.

Dette stred mot prinsippet om at hvert enkelt krav om innsyn skal vurderes for seg.

Feilpraktisering av offentlighetsloven skyldtes altså bevisste, strategiske handlinger.

Aktørene var klar over at deres atferd avvek fra de formelle retningslinjene.

Det var en hensikt bak å handle annerledes enn prosedyrene tilsa.

Dette ble som oftest begrunnet med hensynet til forvaltningens behov for arbeidsro.

Mange trodde det var viktig å skjule kamper mellom interne grupper som sto for ulike syn, for å verne om forvaltningens legitimitet.


Mye tyder på at det er utviklet egne organisasjonskulturer for hva som anses passende å offentliggjøre.





Nesten 10 år etter at Stortinget ba om tiltak som kan gjøre noe med et uberettiget hemmelighold har vi ingen holdepunkter for å tro at forvaltningskulturen er endret i den retningen de folkevalgte hadde ønsket.

Yes, minister

”Yes, Minister”, TV-serien fra britiske statsforvaltning, vil mange huske med glede.

I en av de første episodene fastslår Sir Arnold Robinson overfor Sir Humphrey at offentlighet og styre er motsetninger.

”Du kan ha offentlighet, eller du kan ha en forvaltning” (You can be open, or you can have
government).

Politikernes unnfallenhet

I offentlighetsloven er det et begrep som heter ”organinterne dokumenter”.

Det er nemlig slik at det har betydning for offentlighet om et dokument er sendt i posten til en forvaltningsenhet, eller om det bare har sirkulert internt med husposten.

I det første tilfellet er det – med unntak sannsynlig med offentlighet, mens det i det andre tilfellet ikke er det.

Begrunnelsen for at såkalte organinterne dokumenter skal unntas er at disse er utarbeidet for den interne saksforberedelse og derfor må unntas fra offentlighet.

Det samme gjelder dokumenter i den interne saksbehandlingen som er utarbeidet av et underordnet organ, av særlige rådgivere eller sakkyndige eller av et departement til bruk i et annet departement.

Så her hjelper det altså ikke at dokumentet er formidlet i konvolutt med frimerke.


Politikere har ikke ønsket å gjøre noe med de organinterne dokumentene.





I posisjon gjelder ryggmargsrefleksen om at de ikke ønsker innsyn i prosessen bak et politisk vedtak, verken mens den pågår eller etterpå.

Det er lett å forstå at man som politiker ikke ønsker innsyn i eventuell intern uenighet og debatt før man fatter et vedtak.

Men hvorfor er det så farlig å være åpen, etter at beslutningen er fattet eller et forslag er fremmet overfor et kommunestyre eller til Stortinget?

Etter en intern strid i utvalget, ba Offentlighetslovutvalget Justisministeren om å foreta en presisering av utvalgets mandat på dette punkt.

I mandatet fremgikk det at prinsippet om å unnta organinterne dokumenter (av typen huspost) ikke skulle vurderes, men at man skulle vurdere økt offentlighet for dokumenter (de som blir sendt i frankerte konvolutter).

Da brevet kom til departementet hadde Arbeiderpartiets Hanne Harlem overtatt for Odd Einar Dørum, men hun åpnet i sitt svar ikke for at utvalget kunne vurdere organinterne dokumenter.

Slik blir tonnevis av dokumenter automatisk unntatt offentlighet som en følge av hvor de ble til og ikke som en følge av hva de inneholder.


Riktignok skal prinsippet om meroffentlighet bøte på dette, men som det fremgår ovenfor er det i forvaltningen ikke en kultur for åpenhet.





Det er også slik at man ifølge loven ikke kan klage til Kongen over manglende meroffentlighet.

På dette viktige punktet har politikerne rett og slett abdisert: Ingen politiker, inkludert Kongen i statsråd (regjeringen) vil noen gang få seg forelagt en klage om meroffentlighet.

Det eneste regjeringen eventuelt må vurdere gjennom en klage til Kongen i statsråd, er om det er grunnlag for å bruke unntaksbestemmelsene i offentlighetsloven.

(I all rettferdighet: Lovutkastet fra Regjeringen Bondevik åpner for at Kongen i statsråd også skal kunne behandle en klage om manglende meroffentlighet.)

Abdiseringen er dobbel: Politikerne avskar alt på slutten av 1990-tallet å ta opp spørsmålet om offentlighet for organinterne dokumenter gjennom å utelukke problemstillingen fra lovutvalgets mandat.

Det er videre slik at det (nå ifølge arkivloven) ikke en gang er en plikt til å journalføre organinterne dokumenter.

Halvparten av departementene gjør da heller ikke dette, med den konsekvens at media eller publikum ellers ikke vet om en mengde dokumenter man kan søke om meroffentlighet for.


Samferdselsminister Torild Skogsholm (V) ble på et presseseminar spurt om hvorfor hennes departement ikke journalførte organinterne dokumenter.


Hennes kontante svar var at hun ville ha seg frabedt at noen kikket henne i kortene.




Det er klart at det først er når den politiske og administrative ledelsen i en forvaltningsenhet fokuserer på åpenhet at man får den signaleffekten som kan medføre en endret og mer positiv holdning.

Det må da være et tankekors at det er avgjørende hvor et dokument er skrevet og hvor det sendes, ikke hva det inneholder?


Regjeringsnotatene


Som kjent er en norsk regjeringskonferanse, som finner sted to ganger ukentlig, et uformelt møte.

Her fattes ingen rettslig bindende beslutninger, for dette er ikke et konstitusjonelt, forfatningsmessig organ.

De formelle beslutningene treffes av Kongen i statsråd eller i det enkelte departement.

Før siste verdenskrig ble det ikke en gang ført referater fra møtene, det var noe man begynte med under Londonregjeringen.

Statsminister Johan Nygaardsvold førte dem selv i pennen.

I dag er det en embetskvinne fra Statsministerens kontor som fører referatene.




Til hver sak i regjeringskonferansen er det utarbeidet et regjeringsnotat (”r-notat”).

Notatene regnes som den enkelte statsråds dokumenter, og beskyttes med stor omhu både av forvaltningen og av regjeringsmedlemmene.

Et godt eksempel er Statsministerens kontor og Finansdepartementet, som ikke engang er med på prosjektet elektronisk postjournal (se egen ramme) fordi man frykter det er mulig å koble informasjon fra journalene og slik få innsikt i hva regjeringsnotater inneholder.

Selvfølgelig kunne allmennheten vært svært interessert i å vite hva som sto i de notater som er grunnlaget for noe så sentralt som regjeringens beslutninger. Sivilombudsmannen har indirekte påpekt (sak 1999-0017) at det i regjeringskontorene egentlig hersker uenighet om hvilken status disse notatene har.

Statsministernes kontor har overfor ham påpekt at dokumentene er den enkelte statsråds eie, mens det i St. meld. nr. 32 (1997-98) fremgår at r-notatene må betraktes som ”forvaltningens dokumenter”, men at de unntas offentlighet fordi de er interne.

(Dette fremgår også av Ot.prp.nr.102 ”Om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova)”.

Dette er mer enn juridisk flisespikkeri, fordi dersom de formelt er forvaltningsdokumenter er de omfattet av meroffentlighetsprinsippet – men unntas fordi de er interne.

I sivilombudsmannens konklusjon heter det at han ikke trekker i tvil det rettslige grunnlaget for gjeldende innsynspraksis. Han fortsetter imidlertid med å fremholde at ”spørsmålet om det bør holdes fast ved denne praksis, er et utpreget politisk spørsmål som det hører under Stortinget og regjeringen å vurdere”.




I utkastet til ny offentlighetslov blir regjeringsnotatene summarisk nevnt et eneste sted.

Der slås det fast at disse, og alle innspill knyttet til dem, er unntatt offentlighet.

Det samme gjelder ifølge proposisjonen all dokumentasjon knyttet til statssekretærutvalg og andre regjeringsutvalg.

Slike utvalg finnes det faktisk til enhver tid et hundretalls stykker av.

Stortinget bør nå på eget initiativ ta opp dette spørsmålet til bred vurdering.

Som et minimum burde all grunnlagsinformasjon som er utarbeidet forut for et politisk vedtak gjøres tilgjengelig etter at beslutningen er fattet.

Da kan alle etter god demokratisk tradisjon gjennomgå argumentene og danne seg egne meninger.

Yes, minister

I en annen episode i ”Yes, minister” har statsråden, Jim Hacker, fått en irriterende forespørsel fra media om å utlevere dokumenter. Sir Humphrey er som vanlig redningen.
 
Han leverer en bunke papirer i et saksomslag til Hacker.

Dette er hva vi vanligvis gjør i saker som denne, sier Sir Humphrey.

Statsråden leser fra omslaget at her er en kompelett samling dokumenter i saken, unntatt de som er hemmelige, samt de som er i aktivt arbeid eller som gikk tapt under flommen i 1967.

Var 1967 en spesielt dårlig vinter, spør Hacker overrasket.


No, it was a marvellous winter, vi mistet svært mange ubehagelige dokumenter, svarer embetsmannen.




Politikere kan ha stor glede av muligheter for å unnta dokumenter fra innsyn.

Pressens unnfallenhet

Media bruker offentlighetsloven mest og er følgelig de som oftest hindres av den.

Med noen hederlige unntak er det imidlertid slik at pressen synes lite interessert i loven, hvordan den
brukes og hvordan den utvikles.

Et tegn på dette er følgende: Da justisminister Odd Einar Dørum fremla regjeringens forslag til ny offentlighetslov på en pressekonferanse, hadde bare NRK Radio, Bergens Tidende og Dagens Næringsliv møtt frem.

Dagsrevyen var forut for pressekonferansen tilbudt en lekkasje fra den nye loven, men fant at det var uinteressant.

Under hele den lange prosessen med Offentlighetslovutvalget og dens innstilling var det knapt interesse fra pressen, og etter fremleggelsen intet engasjement for å sette søkelys på de forskjellige oppfatningene i utvalget eller i høringsrunden.

Og sjeldent har den manglende utviklingen når det gjelder en felles elektronisk postjournal for departementene og direktoratene (se tekst 2 side 17) engasjert til oppslag og debatt.


Det er slik at man kan undres på om pressen ikke er interessert i de journalistiske mulighetene som åpner seg med en mer åpen forvaltning.




Kanskje er det slik at mange i pressen foretrekker dagens situasjon, der de kan dramatisere at de ut av forvaltningen har ”lurt” et dokument eller en opplysning?

Kanskje er det slik at lekkasjer fra ”deep throats” a la Watergate er mer spennende enn å referere fra et dokument som er åpent for alle? (…)

En annen unnfallenhet fra pressens side er dens dalende interesse for å dekke det som skjer i norsk forvaltning.

Dette er en antagelse som ikke er målt og belagt med tall, men de fleste vil nok si seg enig.

Daglig håndterer forvaltningen spørsmål av bred allmenn interesse, uten at media interesserer seg (…)

Medias dalende interesse kan dels være en frykt i redaksjonene for at dette er stoff som ikke
selger i en tid hvor kjendiser vurderes som godt stoff.

Interessen kan også være forårsaket av ressursmangelen i media, som i økende grad er pålagt krav til produktivitet.

Økt offentlighet og enklere tilgang til informasjon om forvaltningens virksomhet burde være i partenes felles interesse.




Forbrytelse og straff

Ingen norske embetsmenn kan straffes for å overtre offentlighetsloven.


I Sverige risikerer en embetsmenn som vegrer seg mot å ta stilling til offentlighet at ombudsmannen reiser tiltale ved en domstol. Og motsatt, om embetsmennene er spesielt åpne er de godt beskyttet:

Som hovedregel kan svenske embetsmenn uten straff gi videre opplysinger de blir kjent med i sitt arbeid, den såkalte ”meddelarfrihet”.

Det er eventuelt de medier som offentliggjør opplysningene som trekkes til ansvar.


Svenske embetsmenn kan ikke avskjediges, forflyttes eller lignende dersom de informerer offentligheten.


Dette er en rett de har.


Slik beskyttelse har ikke norske embetsmenn.


Det er overordnet organ som er rette instans dersom noen vil klage på et avslag.


Sannsynligvis fører slike klager sjeldent frem, men det vet man igjen lite om.


Sivilombudsmannen kan gi uttalelser, men de har jo form av oppfordringer og blir ikke alltid fulgt.


De embetsmenn som skulle bryte offentlighetsloven og urettmessig tilbakeholde dokumenter kan i prinsippet dømmes etter straffeloven om forseelser i offentlig tjeneste, og om de forsettelig kasserer arkivmateriale etter arkivforskriften kan de bøtelegges.




Tjenestemannsloven kan brukes til å gi disiplinærsanksjoner.


Videre kan vedtak kjennes ugyldig dersom informasjon urettmessig er holdt tilbake og den som er rammet kan kreve erstatning.


Aldri har slike sanksjoner som nevnt ovenfor blitt ilagt, selv om vi altså klart kan ane at urettmessig tilbakeholdelse skjer hyppig.


Et eget klageorgan


I forbindelse med den nye loven hadde det vært naturlig at det ble vedtatt å opprette et eget og uavhengig klageorgan, som også kunne følge med og føre statistikk.


Opprettelsen av et slikt organ ligger ikke i lovforslaget.


I Storbritannia ble klagehåndteringen i forbindelse med landenes nye offentlighetslov lagt til
Information Commissioner’s Office.


Han har ansvaret for overholdelsen av the Data Protection Act, the Freedom of Information Act og the Environmental Information Regulations.


Slik sett er han britenes Georg Apenes og leder et Datatilsyn kombinert med et tilsyn for offentlighetsloven.




The Information Commissioner kan i enhver klagesak be om all dokumentasjon fra det organ som ikke ønsker å innvilge et krav om innsyn.

Om han finner at dokumentene ikke kan unntas offentlighet, pålegger han organet hva som må gjøres samt setter opp en tidsplan.

Han avgjør altså spørsmålet om offentlighet. Kommisjonæren melder direkte til Parlamentet. Klager på hans avgjørelser vil i siste instans bli avgjort av en høyesterett.

Professor Erik M. Boe ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo stiller i et intervju med tidsskriftet Stat & Styring spørsmålet er om det er grunn til å tro at det er en mer positiv holdning til offentlighet i et overordnet organ enn i et underordnet, som vil være klageinstans.

Så hvorfor ikke etablere en sentral klageinstans som står utenfor, og som kan påse at loven blir håndhevet ordentlig?

Å bruke en egen avdeling under Sivilombudsmannen er ikke engang vurdert (i arbeidet med ny offentlighetslov, red. anm.), ut fra en merkelig tanke om at statsforfatningsrettslige rammer er til hinder for at ombudsmannen skal kunne være en klageinstans med avgjørelsesmyndighet for hva som finner sted i kommunale og statlige organer.

Dette mener jeg ikke stemmer, for det er ikke noe i veien for at Stortinget i loven oppretter en enhet hos ombudsmannen som ikke bare kan kritisere, men også avgjøre saken.

Her er det verken statsrettslige eller konstitusjonelle hindre.

En slik ordning ville vært effektiv, for vi vet at om noen har prøvd å holde prinsippet om offentlighet høyt, så er det ombudsmannen, sier Erik M. Boe i intervjuet med Stat & Styring.




En ny offentlighetslov må medføre at vi i Norge oppretter et eget klageorgan.


Ansvaret kan enten legges til Sivilombudsmannen eller knyttes til et data- og offentlighetstilsyn.


Uansett hva man velger må klageorganet ha beslutningsmyndighet.


En fordel med en kobling til et datatilsyn er at personvernhensynet ofte kan stå i motsetning til et offentlighetshensyn, og at et tilsyn som håndterer begge spørsmål kan gjøre en nødvendig avveiing.


En viktig lov



 (…) Det er åpenbart at om allmennheten skal få tilgang til forvaltningens dokumenter, må elektronisk postjournal gjøres tilgjengelig for alle, ikke bare media.

Lars Chr. Risan påpeker at elektronisk postjournal (EPJ) antakelig er det siste tiårets viktigste enkelttiltak for å bedre tilgangen til den norske statsadministrasjonen. I det store og det hele virker det som om passiv motstand er bedre enn aktiv dialog når det man forsvarer, er lukkethet og ikke-kommunikasjon overfor moralsk høyverdige og politisk korrekte argumenter for åpenhet i forvaltningen, sier forskeren.




Ifølge ham er prøveprosjektet elektronisk postjournal et ganske bemerkelsesverdig statlig ITprosjekt.

Sluttbrukerne synes det er en ubetinget suksess.

Som prøveprosjekt er det gjennomprøvd.

Samtidig finnes det en stor mulighet for empiriske undersøkelser som ikke er blitt nyttiggjort.

Den elektroniske postjournalen gir muligheter for å analysere hvem som etterspurte dokumenter fra hvem og i hvilken grad kravene ble innvilget eller avslått.

Den siste analysen ble gjennomført for 2002.

Siden den gang har Moderniseringsdepartementet stanset dette arbeidet, med henvisning til at det vil komme en ny offentlighetslov (!).

Generelt vil Internett kunne gi muligheter både for å finne og laste ned forvaltningens dokumenter.

I mange kommuner er det alt innført systemer som gir anledning til å finne oglese vedtak og referater.

Her ligger departementene milevis etter.

http://www.offentlighet.no/Dokumentoffentlighet/Veiledninger-ol/Undersoekelser


I forbindelse med overnevnte informasjon, blir særdels viktig å lese posten:


Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!

http://bit.ly/vZ5qgK

LISTEN OVER ALLE BLOGGPOSTER:

http://bit.ly/hwKs7V

lørdag 27. mars 2010

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen. Påskegrøsser fra virkeligheten i 23 deler. Del 1.

Det viser seg at min klage og varsling som jeg sendte Helse- og Sosialombudet 04.03.2010 med kopi til ca. 30 andre aktører ikke ser ut til å bli tatt på alvor av de respektive instanser som har mottatt denne fra meg (se tidligere innlegg):

http://sommer17.wordpress.com/2010/03/05/klage-varsling-rapport-om-utstrakt-maktmisbruk-og-kameraderi-i-forvaltningen-bydel-nordstrand/


(Klikk på overskriften her for å komme til bloggen på Wordpress. Derfra går det an å klikke seg inn på alle lenker i innleggene)!

Jeg trodde at min forsending over mail med opplysninger om at her ble sendt en graverende rapport som omhandlet alvorlige misligheter innenfor forvaltningen i Bydel Nordstrand ville avstedkomme en øyeblikkelig respons om at i alle fall klagen var mottatt fra de aller fleste jeg sendte varslingen til, og som jeg forventet at ville opptre på rederlig vis med i alle fall denne form for ryddighet innarbeidet. Slik gikk det ikke. Hele rapporten gikk som 19 vedlegg til alle aktørene nevnt under her, samt til flere venner og bekjente. Både disse og Helse- og Sosialombudet evnet og åpne alle vedleggene, men kun et par tre stykker (av alle som i det hele tatt har gitt respons om at saken er mottatt) skriver tilbake at de ikke har klart og åpne dem. Ellers har det vært rungende tyst. Jeg synes det er svært betenkelig at personer som har et stort ansvar for å styre landet vårt, angivelig ikke en gang skal klare og åpne e-post som flere andre jeg kjenner har åpnet med største letthet.

Min saksbehandler i Helse- og Sosialombudet GG har så langt vist seg å ta sosialkontorets falske “redegjørelser” for absolutter og forelagt meg utenkelige “redegjørelser” da hun har samtalet med dem, og har ellers trenert rapporten nå i over tre uker slik at påsken vil være over før jeg overhodet vil motta noen form for hjelp i en langvarig krisesituasjon. Siste samtale med GG gir heller ikke håp om en gang dette, noe som vil bli spesifisert senere. Jeg har allerede skrevet til fungerende Helse- og sosialombud Kjersti Halvorsen og spurt om GG vil være riktig person for å ta tak i denne saken.

Denne rapporten om store misligheter innenfor forvaltningen vil derfor ta uendelig lang tid før noen kommer til å ta tak i, men misbruket av makt er såpass graverende at det må frem i lyset nå. Min helse er og på dette tidspunkt såpass dårlig at jeg ikke tar sjansen på å vente med å få dette ut.
Jeg etterlyser derfor journalister som er villige til og skrive om dette:

TIL
HELSE- OG SOSIALOMBUDET

KLAGE – VARSLING – RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND.

Oslo 04.03.2010
Til Helse- og Sosialombudet i Oslo, ved Fungerende Helse- og sosialombud Kjersti Halvorsen.

Med kopi til:

Det kongelige slott,
Statsminister Jens Stoltenberg – (rapporten er sendt på e-post til Regjeringsråd Nina Frisak og jeg ber om videreformidling av denne til Statsministeren), Byrådsleder Stian Berger Røsland, Riksrevisor Jørgen Kosmo (som også har mottatt full rapport 02.02.2010 vedrørende hele saken om maktmisbruket begått mot meg fra Nav), Advokat Anders Andersen, Førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole professor emeritus Edvard Vogt, Professor dr. juris Jan Fridthjof Bernt, Medlem av Helse- og omsorgskomiteen Sonja Irene Sjøli, Medlem av Stortingets Arbeids- og sosialkomite Vigdis Karen Giltun, Helsedirektoratet – Avdelingsdirektør for omsorgstjenester Kristin Mehre, Helsedirektoratet (Rådssekretariatet for likestilling av funksjonshemmede) – Seksjonsleder Anny Skarstein, Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, Statens Helsetilsyn ved direktør Lars E. Hanssen, Medlem av Kontroll- og konstitusjonskomiteen Per-Kristian Foss, Medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen Dagfinn Høybråten, Medlem av Arbeids- og sosialkomiteen Kjell Ingolf Ropstad, Medlem av Kontroll- og konstitusjonskomiteen Anders Anundsen, Medlem av Helse- og omsorgskomiteen Laila Dåvøy, Komiteleder Robert Eriksson (FrP), Første nestleder i Arbeids- og sosialkomiteen Karin Andersen, Kirke- utdannings- og forskningskomiteen Trine Skei Grande, Første nestleder for Kontroll- og konstitusjonskomiteen Ola Borten Moe, Saksbehandler i Pasientombudet Inger Lise Pedersen, Arbeidstilsynet ved Regiondirektør Ørnulf Halmrast, Fagforbundet – forbundsleder Jan Davidsen, Fagforbundet – nestleder Mette Nord, Fagforbundet – nestleder Geir Mosti, Fylkesmannen i Oslo og Akershus Hans Røsjorde, Fylkesmannen i Oslo- og Akershus ved leder for Sosial- og Familieavdelingen Gerd Rein Svollsveen, Sivilombudsmann Arne Fliflet, min fastlege Fredrik Severin Thorn og Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm.

Dette er en omfattende og graverende rapport – herunder hører flere klagepunkter - som avslører kameraderi, trusler, grov vilkårlighet, løgner, trakassering manipulering og unnlatt hjelp og bistand etter loven i stor utstrekning, samkjørt begått av representanter ved Sosialkontor, Attføringsutvalg og Fagforening i Bydel Nordstrand mot både meg og annen person over tid, som i flere vedlegg i denne klagen kun vil bli omtalt som ”X”.

Sjikanen av X, varsler jeg om – ikke på hennes vegne men uavhengig og alene, på bakgrunn av at jeg har vært vitne til denne behandlingen som har blitt utført av flere av de samme aktører som har trakassert meg, og som jeg i tillegg personlig innklager i min sak.

Jeg ber om at begge sakene behandles, og ber om unnskyldning hvis jeg gjentar meg selv noen ganger i alle vedleggene. Jeg er syk, og rapporten/klagen har tatt måneder og skrive, derfor har det gått lang tid mellom fortsettelsene på denne.

Det blir viktig og se det følgende i en sammenheng, med henblikk på at dette utstrakte misbruket av myndighet fra innklagede aktører som bevist i denne omfattende varslingsrapporten også rammer flere personer enn meg. Maktmisbruket kan således oppfattes som en sedvane, et bedagelig og utbredt misbruk av stillingsposisjon som ser ut til og være godt innarbeidet i forvaltningen.

Jeg behøvde faktisk ikke gå lenger enn til (X) som (bor i nærheten) for å høre at hun også ble utsatt for alvorlig sjikane fra sosiallederen for Nordstrand Sosialsenter – Vildgun Steinhaugen (Jacobsen). Deretter ble et maktmisbruk av de sjeldne rullet opp.

Rapporten er også skrevet for å gjøre oppmerksom på den ugjennomtrengelige muren mange stanses ved i møtet med vårt såkalte ”hjelpeapparat” som her avsløres med store avvik i all sin heslighet. Ikke alle orker å klage på bistand og rettigheter de aldri mottar, og de aller fleste av oss har for lengst forstått at klager heller ikke vil føre frem. Det er også en utbredt kunnskap som mottakere av sosialhjelp deler, at klager på vedtak i mange tilfeller vil utløse strenge sanksjoner mot de uheldige ”på bakrommet”. Da vil all ”velvilje” stanse opp. Derfor tør mange ikke klage i det hele tatt.

Jeg håper derfor også på at denne inngående klagen/rapporten vil kunne frembringe store endringer, og ikke minst at det heretter vil bli satt inn riktige folk på rett plass samtidig med en etterlengtet omfattende kvalitetssikring og kontroll, slik at godt innarbeidede klikker som har kjent hverandre i årevis ikke lenger skal ha mulighet til og bedrive et skjult kameraderi som hegnes nøye om, der aktørene pleier uetisk og ulovlig praksis i sin samkjørte knebling av klager fra de som behøver hjelp og bistand så de ikke mottar det de har krav på etter forsvarlig forvaltningsskjønn og lovverk.

Menneskeliv ødelegges, mens imponerende regnskapstall stolt presenteres av Nordstrands bydelsdirektør som med vitende og vilje opprettholder en særdeles usunn praksis. De grove mislighetene som tar plass i Forvaltningen, avstedkommer store negative ringvirkninger i samfunnet.

Alt som kommer frem i denne kombinerte rapporten/varslingen/klagen som har tatt plass i møtene og samtalene i både denne klagen og i alle vedlegg som følger denne må leses og oppfattes som nettopp klager i sitt totale innhold av de ansvarlige for utredningen, fordi hvert enkelt punkt blir for mye å konkret referere til her innledningsvis. Lovbruddene er monumentale!
Jeg forventer at utreder er kjent med hvilke opplysninger i klagen som vil være relevante for Ombudet å reagere skarpt på. Jeg ber videre om at Helse- og Sosialombudet må delegere myndighet for behandling av de klagepunkter som Ombudet selv ikke har myndighet til å gå inn i eller håndtere, til øvrige klageinstanser som har mottatt kopi av denne klagen – eller til andre relevante aktører jeg har glemt å oppføre her, for samarbeid som leder til best og hurtigst mulig behandling og effektuering av gode løsninger for meg og min sak da jeg selv ikke er kjent med gangen i dette.
Herunder hører også kravene om at fem personer i Forvaltningen må fratre sine stillinger.

I forbindelse med det overnevnte, vektlegger jeg ”Instruks for Regjeringen” og ber om at denne blir fulgt:
§ 3. Som departementchefer paaligger det statsraaderne, enhver for sit departements vedkommende, at paase og være ansvarlig for, at enhver til departementet indkommen sak tilbørlig behandles og fremmes til avgjørelse; at Statens og enhver borgers tarv nøie varetages; at offentlige regnskaper i ret tid avlægges, revideres og decideres; at departementernes embeds- og tjenestemænd tilholdes nøie at overholde sine plikter såvel med hensyn til tjenesten som like overfor almenheten.

Jeg ønsker og fremme følgende klager, og understreker at samtlige møter og telefonsamtaler med forvaltningen i hele Bydel Nordstrand er tatt opp på bånd med svært god lydkvalitet.

Det vil således ikke være mulig for de innklagede og avfeie varslingen og klagepunktene som feilaktige med sin sedvanlige plankekjøringstaktikk om at det skal være klienten ”som må ha misforstått”.

Lydopptak vil oversendes utreder på evt. forespørsel, og et lite utvalg av lydfiler er lagt ved klagen.

De står oppført nederst her og er spesifisert under: ”Liste over vedlegg til denne klagen”.

(Ot.prp. nr. 55 (1997-98)

Om lov om endringer i rettergangslovene m m (kildevern og offentlighet i rettspleien)

3. Dagens regler

Vi har i dag ingen bestemmelse som direkte rammer det å gjøre hemmelig opptak av en samtale man selv deltar i. Det er heller ikke i seg selv straffbart å offentliggjøre et slikt opptak. Hemmelig opptak og/eller offentliggjøring av egen samtale vil imidlertid i visse tilfeller kunne straffes etter andre bestemmelser.

Følgende 17 høringsinstanser ønsket ikke en straffebestemmelse mot offentliggjøring av hemmelig opptak: Riksadvokaten, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Bergen politikammer, Oslo politikammer, Politimesteren i Stavanger, Straffelovkommisjonen, Den Norske Bankforening, Norges Fondsmeglerforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Nærradioforbund, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Rikskringkasting, Norske Avisers Landsforening, Sparebankforeningen i Norgeog TV 2.

Etter departementets mening bør det ikke vedtas noen ny straffebestemmelse rettet mot hemmelig opptak eller offentliggjøring av hemmelig opptak av samtaler en selv deltar i).
http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/19971998/otprp-nr-55-1997-98-/5.html?id=159066

Klage på sosialsjef og enhetsleder Vildgun Steinhaugen (Jacobsen) ved Nordstrand sosialsenter, med krav om sosiallederens avgang på bakgrunn av omfattende gjengjeldelser og grov sjikane overfor både meg og annen person: ”X”.

Herunder eventuelt falske opplysninger framsatt av sosiallederen overfor X om at ”tidligere sosialklienter ikke har lov å arbeide ved sosialkontor – de har strenge regler på det” – noe som gjorde at bydelen trakk tilbake sitt løfte om opptreningsplass ved dette kontoret som de først hadde lovet X skriftlig. (X har heller aldri vært “klient”- hun søkte kontoret for flere år siden om økonomisk bistand en eneste gang – og fikk avslag).

Jeg ber i tillegg om å få en skriftlig presisering fra utreder på om akkurat denne påstanden medfører riktighet eller ikke. Ingen i Forvaltningen i Bydel Nordstrand ”har kjennskap til denne problemstillingen” når jeg har ringt dit og spurt!…

Flere begrunnelser og underbygginger knyttet til kravet om sosiallederens avgang vil komme frem senere i denne klagen, og i en god del av vedleggene til denne.

Ved flere skriftlige (personlig levert og stemplet på kopi i resepsjonen på sosialkontoret) og muntlige henvendelser fra X til sosialkontoret om at hun krevde overnevnte ”begrunnelse” som sosialleder fremsatte – skriftlig, ble hun fullstendig oversett.

X ble også ignorert av sosialleder da hun i telefonsamtale spurte om et møte med denne angående den angivelige ”loven” som var med på å trekke løftet om hennes arbeidstreningsplass tilbake.

Deretter ble X innkalt til møte med Attføringsutvalget i Bydel Nordstrand som – på direkte ordre fra sosialsjefen, utsatte X for grove represalier over hennes klage på Steinhaugen etter at X hadde varslet sin Fagforening her i bydelen om fremgangsmåten fra sosiallederen og bedt dem om hjelp: (Vedlegget: ”X og møtet med Fagforeningen Bydel Nordstrand”), samt at X hadde rapportert til Fagforeningen, den sjikane som Steinhaugen hadde fremmet i telefonsamtale med X på fødselsdagen hennes som gikk på X som person direkte, og hvor X hadde vitne til stede som overhørte samtalen:

Referat fra møtet som er tatt opp på bånd, i vedlegget: ”Klage på sosialleder Vildgun Steinhaugen ved Nordstrand Sosialsenter og personalsjef FF i Attføringsutvalget”. (Med krav om også FFs avgang).

Sosialkontoret ved samme leder, har også begått et totalt fravær av utvidet lovfestet hjelp og bistand overfor meg, uten at det har blitt utformet en individuell plan for meg i hele 20 måneder ved dette kontoret enda hun flere ganger har blitt gjort kjent med status i min sak. Det vil være sosialsjefen som øverste beslutningsmyndighet ved dette kontoret, som har sørget for at dette langvarige fraværet av lovfestet bistand har kunnet pågå.

Dette har flere aktører besørget i tett samarbeid, med bred viten om at jeg har levd under en særdeles traumatisk og langvarig kritisk livssituasjon med alvorlig sykdom med flere akutte sykehusinnleggelser og langvarig overgrepssituasjon fra Nav, som sosialkontoret og min saksbehandler KK samt veileder JJ ble gjort grundig kjent med i to møter jeg ble innkalt til med dem allerede sommeren 2008 og deretter ble gjort kjent med i flere telefonsamtaler samt i søknader og ved flere legeerklæringer som bekreftet alvorlig sykdom.


Klage på KK, min saksbehandler ved Nordstrand Sosialsenter og hennes sjef RR (som svarer direkte for sosiallederen) med krav om deres avgang, for konsekvent unnlatelse av utvidet lovfestet hjelp og assistanse overfor meg gjennom hele 20 måneder, under kritisk og fortvilt livs – og sykdomssituasjon som de begge har bred kjennskap til, herunder den særdeles stygge, langvarige og utmattende konflikten jeg har opplevd fra Nav.

Jeg anser RR – ved sine unnlatelser av å skjære igjennom KKs neglekt av og følge opp alle mine behov for bistand, for å være like skyldig i gjengjeldelser og utstrakt maktmisbruk overfor meg som KK.

Denne sjefen svarer igjen direkte for sosialsjef Vildgun Steinhaugen, og jeg har bevis for at det er hun som gir de endelige ”ordrene” for hvordan disse skal ”håndtere” meg og mine søknader, ved hjelp av lydbåndopptak. Dette har KK forklart meg i flere tapede telefonsamtaler noe som vil vises i klagen for øvrig, der hun til stadighet forteller meg at hun ikke kan love meg noe, men er nødt til å ”drøfte med sine overordnede” (disse to).

Ut fra det som fremkommer i klagen med alle vedlegg, vil mine påstander bli grundig dokumentert i en grad som vil kunne sannsynliggjøre at aktørene har utøvd et samlet og bevisst maktmisbruk samt gjengjeldelser over all min varsling overfor meg i alle disse måneder og år. Lydopptakene vil være essensielle. De understøtter fullt ut at det jeg belyser medfører riktighet.

Hvis man våger og klage på dette kontoret – og spesielt på sosiallederen, får man unngjelde! Steinhaugen og Bydelsdirektør Per Johannesen underslår videre klagene på godt innarbeidet vis seg imellom: Steinhaugen sender klagen til Johannesen, Johannesen svarer at dette ikke faller under hans oppgaver å ta stilling til. Klageren blir eliminert!

Jeg vil i denne forbindelse sterkt fremheve artikkelen; ”Timillioners-kaka ingen drømte om” av 27.01.2010, der Johannesen smilende står og spiser kake mens han skryter: ”Bydel Nordstrand går med overskudd for første gang siden 2004. For to måneder siden var prognonsen ti millioner i underskudd”.

”Han presiserer at innsparingen har vært mulig ved et nitidig arbeid i hele organisasjonen og i bydelsutvalget”.
http://noblad.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100127/NYHETER/701279996/1196

”Men hvor har dere klart å spare inn ti millioner i et trangt budsjett?

”Noen av endringene er helt konkrete og knytter seg til forhold vi per november ikke ennå hadde full oversikt over. Andre årsaker er mer generelle og vanskelige å estimere, selv om de utvilsomt har hatt til dels stor effekt, forklarer Johannessen.

Besparelsen knytter seg til følgende poster: etteroppgjør vederlag, oppstartkompensasjon nye barnehageplasser, ompostering til investeringsregnskapet, sosialhjelp, husleie, pensjonskostnader, trygderefusjoner, utgiftsbegrensninger og generell forsiktighet”. (!!!)

Bare ved og lese møtereferatet fra Bydel Nordstrand der de kalte inn X, kan man tydelig slutte at sosiallederen og hennes ”kumpaner” er grundig innarbeidet i en klikkmentalitet og har tatt seg godt til rette uten frykt for avsløring eller represalier, når de i det hele tatt våger og utøve såpass grove gjengjeldelser og trakassering overfor X sin varsling om sjikane og evt. feilinformering som hun hadde erfart fra Steinhaugen – med både meg, Fagforeningen og Navs lege til stede som vitner:

Ved og lese om SS (fra Fagforeningen Bydel Nordstrand) sine utrolige unnlatelser av å bidra til og hjelpe X på forsvarlig vis og assistere henne i møtet med Attføringsutvalget, forstår man at her er total samkjøring med alle aktører fra ulike ståsted involvert – de forsvarer hverandre og generer seg ikke for å legitimere uakseptabel adferd overfor brukeren som de egentlig har ansvaret for å bistå – vedrørende grove overtramp i ”egne rekker”, og arbeider således IKKE til det beste for den de er ment og assistere på best mulig måte:

Se vedleggene: ”X og møtet med Fagforeningen Bydel Nordstrand” (der SS forsvarer sosiallederen til det ytterste), Og ”SS og X etter møtet med Bydel Nordstrand” der SS fortsetter sin bagatellisering og manipulering av X sine opplevelser med sosiallederen og Attføringsmøtets ”håndtering” av dette som X selv fant svært traumatisk, og som ledet til at hun måtte gå opp i dobbel dose (…)medisiner – sykdommen alle de involverte visste at hun hadde”. Allikevel møter de X med grov sjikane gjennom et møte som varer i nær en time.
De fortsetter sjikanen enda sterkere etter at de har fått X til og gråte.


Klage på fagforeningsrepresentant for Bydel Nordstrand SS med krav om hennes avgang, i forbindelse med graverende uprofesjonell håndtering av X sitt krav om forsvarlig bistand fra Fagforeningens representant.

Jeg underbygger i tillegg mine påstander med responsen fra X sin saksbehandler DD på (…) fra møtet X hadde med henne vedrørende overgrepene hun hadde erfart med sosiallederen, SS og møtet med Attføringsutvalget:
“Bydel Nordstrand er et jævla “ROTTEREIR“. VI HAR SÅ MYE PROBLEMER DER! Det er helt grusomt“!

Se vedlegget: ”X og møtet med saksbehandler DD” i (…).

Når Attføringsutvalget i det hele tatt våget og opptre på den måten de gjorde i møtet overfor X med så mange ”vitner” tilstede – blant annet Fagforeningen som sløvt satt og så på uten og gripe nevneverdig inn - vil det være mulig å kunne slutte at samtlige aktører involvert, representerer en gjennomsyret og godt innarbeidet ukultur der deres bevisste brudd på regelverket hegnes godt om av ”klikken”!

- Og de som tier, (de mer eller mindre tause aktørene i møtet) samtykker!

Jeg hadde fått klar beskjed om å forholde meg taus gjennom hele møtet – eller forlate lokalet!

Det oppleves som om representantene har en lang ”karriere” og underforstått bred enighet seg imellom, om og overkjøre, utpsyke og manipulere de brukere de er satt til og hjelpe generelt, ved riktig å boltre seg i total vilkårlighet og anvende alle tenkelige krenkende midler for å beskytte sine overordnede og eliminere alle varsler om de overtramp som er begått av Forvaltningen.

Instruksene kommer ”ovenfra” – i dette tilfellet, fra sosialleder Vildgun Steinhaugen.

Hele møteagendaen sto altså for meg som ren ”plankekjøring” – Slik sjikane og manipulering hadde utvalget bedrevet før!

Her ber jeg utreder om å trekke parallell til mine erfaringer med etaten og sosialsjefen, som kommer frem i flere vedlegg til dette hovedinnlegget. Jeg har attpåtil stått alene hele tiden uten ”vitner” til sosialkontorets omfattende overkjøring av meg – og de vet det! Desto mer får jeg unngjelde for alle klager jeg har sendt inn på dem, ved utøving av omfangsrike gjentatte unnlatelser som de vet at vil bryte meg mer og mer ned, med deres inngående kjennskap til alt jeg har vært gjennom med Nav og viten om mine sykdommer og flere sykehusinnleggelser ”i bunn”.

”Alle vet” – på toppen av det hele – at uttalelsene til offentlige tjenestemenn som jo regelen er, vil legges størst vekt på, og ”klienten” undergraves som oftest Standardformularet som råtne epler klarer å ro seg i land med ved klage på deres avgjørelser, vil alltid være: ”Det er en samlet vurdering vi har tatt her”!

Dette vet sosialkontoret, og der bedrives derfor rett og slett bedagelige passiv- aggressive gjengjeldelser og konsekvente utmattelsesteknikker mot meg, ved at alt jeg sier, skriver og søker om overhodet ikke verken blir lyttet til, møtt med dialog eller tatt til følge.

Det pågår en Goddag mann – Økseskaft teknikk mot meg i alle telefonsamtaler.

Dokumentasjon jeg innleverer ”blir borte”, jeg blir løyet for og jattet med. Avtaler blir brutt, vedtaksbeløp trikses med, livsopphold utbetales to til tre dager til en uke senere enn avtalen. På hele 20 måneder blir jeg aldri tatt med på råd eller lyttet til i fortvilte telefonsamtaler med kontoret, og det blir aldri skrevet individuell plan som jeg har krav på etter loven! Jeg er ansett som en ”vanskelig bruker” på grunn av alle klager jeg tidligere har fremmet på sosialleder, og alle snedige gjengjeldelser som tenkes kan, tas i bruk overfor meg i ”kullissene”! Jeg er ”begravet”!
På dette viset kvitter sosialkontoret seg med ”vanskelige brukere”!

Konsulent NN ved kontoret ”glemmer” å skrive opp møte jeg er pålagt å ha med med ham i juli 2009, noe som sosialkontoret hadde satt som vilkår at jeg hadde å stille i – hvis ikke sto det i innkallingen, ville jeg miste sosialhjelpen! Møtet varte i hele tre kvarter.

Konsulenten satt og noterte flere ting mens jeg var der, som han sa han skulle ”overbringe videre” for å forberede møtet med flere instanser som skulle utrede hvilken støtte fremover som jeg hadde krav på hvilket man hører på båndet, så det stemmer rett og slett ikke at han ikke har skrevet referat! Her har ”noen” snakket sammen – noe som også kommer frem i dette vedlegget.

NN har pratet med sosialsjefen!

Jeg ante at noe ville være galt som vanlig dagen før neste utbetaling i august 2009 etter møtet med NN. Derfor ringte jeg sosialkontoret, og fikk høre at ingen utbetaling var på vei, fordi ”jeg ikke hadde stilt i møtet”. Men det hadde jeg!

NN derimot, hadde ikke engang notert at jeg hadde vært hos ham, og det påstås at han hadde ikke skrevet møtereferat – (noe som først kommer frem i telefonsamtale jeg har med min saksbehandler KK 15.02.2010 der hun opplyser om dette)! Hvis jeg ikke hadde ringt sosialkontoret den dagen, hadde jeg heller ikke fått pengene mine da møtet med NN var et vilkår for dette!

Enda et typisk eksempel på snedige grep fra sosialkontoret for å påføre meg ekstra stressbelastning – noe som følger som en rød tråd gjennom alle disse 20 månedene der jeg selv hele tiden har måttet kjempe, sjekke, dobbeltsjekke (at jeg i det hele tatt vil motta mine utbetalinger da saksbehandler hele tiden ”finner” at jeg ”har brutt vilkår” – hvilket jeg ikke har gjort), dokumentere og bevise flere feil og grove unnlatelser som hele kontinuerlig begås mot meg fra sosialkontoret og som er med på å utmatte meg og sette meg helt ut!

Ved fem anledninger eller mer over måneder, gjentar jeg gang på gang i flere telefonsamtaler med KK at hun må purre på møtet NN har lovt meg, og hun svarer at jada, det skal hun gjøre… Jeg purrer også på individuell plan flere ganger og spør hvorfor dette ikke er fulgt opp, og får alle gangene samme svar tilbake fra saksbehandler at ”det har jo vært en prosess siden du kom hit – for da skulle du jo søke jobb”. Når jeg svarer at dette kun gjaldt for juli, august og kanskje september 2008, får jeg ikke fornuftig svar – og dette jeg etterlyser følges allikevel aldri opp… Jeg minner om alle lydopptak!


NN lovte meg altså masse i møtet og nedtegnet flere ting vi pratet om mens jeg var hos ham. Han lovte meg å få i stand et møte med flere aktører, Nav og lege i august 2009, der vi skulle avklare om jeg skulle ha rehabiliteringspenger eller uføretrygd. Møtet er tapet. Det varer ca. tre kvarter. Man hører på båndet at NN både noterer flere ting jeg forteller ham, samt den oppfølging han sier han skal få i stand og at han ”skal snakke med sine overordnede”… Deretter hører jeg aldri mer fra NN!(…)

Det begås i det hele tatt en samlet og målbevisst undergraving av progresjon i min sak, i form av den største vilkårlighet, utmattelsesteknikker og trenering mot meg fra dette kontoret.

Jeg blir møtt med utstudert tilbakelent passiv- aggressiv stupiditet og likegyldighet i deres plankekjøringer av paragrafopplesning, monotone gjentakelser og regelrytteri som aktører ved kontoret konsekvent raljerer med når jeg ringer dem og gjentatte ganger forsøker å få til en dialog rundt min fortvilte livssituasjon. Det er som å snakke til en vegg, og man forstår ut fra opptakene at agendaen er å komme med repetisjoner og gjentakelser som overhodet ikke er relevante for mine krav og bønn om hjelp, for å få meg til og miste besinnelsen slik at de kan tilføye negative karakteristikker i journal om meg og derav ha sin trakassering av meg ”på det tørre”! Man hører også at jeg gjør nettopp det på et par av opptakene, etter i over et år å ha blitt møtt på dette viset (…)

I vedleggene:

1 – ”Tapet møtereferat fra første møtet – Jeanine og representanter for Nordstrand Sosialsenter 2008”.

2 – ”Tapet møtereferat fra andre møtet – Jeanine og representanter for Nordstrand Sosialsenter 2008”.

- kommer tydelig frem at KK og JJ allerede i disse to møtene jeg hadde med dem fikk kjennskap til akkurat hvor fastlåst og umulig min totale livs og helsesituasjon var, spesielt på grunn av den voldsomme konflikten jeg sto i med Nav.

De fikk vite at jeg ikke orket å ha noe å gjøre med denne etaten mer personlig og lovte meg at de skulle kontakte Nav og sjekke hva de kunne gjøre for meg fremover, men har aldri foretatt seg noe som helst på hele 20 måneder. Nordstrand sosialkontor, var på den tiden den eneste sosialenhet som ikke allerede var innlemmet i Nav- systemet!

Allikevel har ikke sosialkontorets ledelse løftet en finger for å avhjelpe min fastlåste og svært stressbelastende livs og sykdomssituasjon på hele denne tiden. Jentene har også i møtene med all tydelighet uttalt at de ”kjenner” to av aktørene jeg har innklaget i Nav i respons til meg da jeg oppgir deres fulle navn: ”Å, ja – Ingrid og Eirin”! – noe som i tillegg vil være grunn til for utreder å se nærmere på, som ytterligere motiv for alle deres unnlatelser.

Nær sagt alt jeg i denne lange perioden ved sosialkontoret ber om blir avvist og/eller oversett av KK, som via sin teamleder RR svarer for innklaget sosialsjef Vildgun Steinhaugen som sitter med endelig beslutningsmyndighet ved kontoret.

Jeg ber om at denne klagen i sin helhet og som belyses videre i alle vedleggene som følger denne – med flere underbygginger av mitt krav om sosialleders avgang, vil bli tatt på største alvor og at jeg endelig vil motta den bistand jeg behøver fra rederlige og kvalitetssikrede instanser etter å ha vært utsatt for et samlet og graverende maktmisbruk fra et stort antall aktører innenfor Nav og sosialkontor i til sammen tre år som ville ha vært fullstendig umulig for meg og avsløre eller kjempe meg ut fra, hvis det ikke hadde vært for at jeg har gode skriveferdigheter og har tatt opp alle forbrytelser i den offentlige tjeneste på bånd.

Jeg beklager for enkelte gjentagelser som sikkert vil være skrevet i noen av vedleggene, men jeg er syk og har arbeidet med denne klagen i flere måneder med store mellomrom.

Alle mine bekjente som har fått tilsendt CD med lydopptak eller har hørt på disse sammen med meg er fullstendig rystet, og jeg stoler på at klageinstansene som mottar rapporten/klagen vil reagere sterkt på alt det som her kommer frem.

Liste over vedlegg til denne klagen.

Jeg ber om at alle vedleggene blir lest som klager, og fulgt opp i denne gate. Tusen takk.

Her har jeg laget skille mellom klagene som gjelder for X og de som gjelder meg der X settes først.

Jeg må understreke at flere punkter i klagen og vedlegg der jeg beskriver lovbrudd, trakassering, unnlatelser og vilkårlighet og brudd på plikter, lover og retningslinjer i begge sakene må utredes og reageres på i en sammenheng, på den måten at aktørene innklaget viser seg å ha et samlet system/rutiner i sine ugjerninger – et ”tverrfaglig” maktmisbruk som er satt i system overfor flere brukere av deres tjenester – noe som dokumenteres grundig i begge sakene som her forelegges klageinstansene.
Jeg er kjent med strafferammen for å fremsette falske anklager mot Offentlige Tjenestemenn, og erklærer at jeg kun forteller sannheten i alt som avdekkes både her i hovedinnlegget og i alle vedlegg til denne omfattende rapporten/klagen. Lydopptakene vil fungere som bevis, og flere eller alle opptak jeg har vil bli oversendt klageinstans på forespørsel:

Så følger listen over vedlegg.

Fortsettelse på denne saken følger søndag 28.03.2010 i del 2.