17.09.2010 – Gi oss dokumentene, statsråd
8.421.000 dokumenter i offentlig database kan forsvinne (…)
DEN GAMLE, passordbeskyttede elektroniske postjournalen skal legges ned, og dokumentene i den gamle databasen er ikke overført til den nye.
Dermed står vi i fare for å miste tilgang til 8.421.000 dokumenter, skriver NRKBeta.
Skulle det skje, ville det være en aldri så liten forvaltnings- og informasjonspolitisk skandale.
Her snakker vi om en informasjonsbase med betydelig historisk, forskningsfaglig og journalistisk verdi, finansiert av skattebetalerne.
ET SØK i den nye elektroniske postjournalen gir bare treff fra 2009 og 2010, og gir dermed i mange tilfeller et svært ufullstendig bilde av en sak.
De teknologiske og praktiske hindrene for å videreføre tilgangen til den gamle dokumentbasen, eventuelt med fortsatt passordtilgang og henvisninger i OEP om at det finnes flere dokumenter i saken, kan ikke være uoverstigelige.
NRK Brennpunkt, som har vært pionerer i bruk av datastøttet journalistikk på nett i Norge, har sendt en innsynsbegjæring til Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI), der redaksjonen ber om å få innholdet i databasen eksportert og utlevert med hjemmel i offentlighetslovens § 9.
SAMTIDIG har forskerforbundet og presseorganisasjonene skrevet et brev til fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud, der de ber om at den gamle versjonen av EPJ videreføres.
Den rødgrønne regjeringen har lenge snakket varmt om viktigheten av å gjøre offentlige data mer tilgjengelige.
Det ville være et pinlig brudd med dette idealet om statsråden lar denne historiske viktige informasjonsbasen råtne på rot.
http://www.dagbladet.no/2010/09/17/kultur/data_og_teknologi/tekno/offentlighetsloven/elektronisk_postjournal/13436519/Offentlighet.no
UIndersøkelser Civita-rapport av Hans Christian Erlandsen “Forvaltning i de lukkede rom”
I denne rapporten, som ble levert 26. oktober 2005, pekes det på at kampen om økt offentlighet i Norge har vært lang, kronglete og at forvaltningen og det politiske miljø sterkt har ønsket å beskytte sine privilegier.
Det stilles også spørsmål ved om pressen har vært nok pågående i sitt arbeid for større åpenhet.
(…) Offentlighetsloven ble for 35 år siden trædd ned over hodene på en særdeles motvillig forvaltning.
Motvilligheten er der fremdeles, og fører til at loven ikke fungerer etter hensikten.
Nå er det fremmet et utkast til en ny offentlighetslov.
Den vil ikke føre til en åpenhetskultur i forvaltningen.
Offentlighet skal være et virkemiddel for å sikre innsyn og kontroll med en forvaltning som angår oss alle.
Den skal også gi et faktagrunnlag for den politiske debatt.
Loven er altså et viktig demokratisk verktøy, men både den gjeldende loven og lovforslaget er dårlig egnet for oppgaven.
Om ikke de politiske partiene
manner seg opp, vil arbeidet med en ny offentlighetslov i beste fall
bare være et kort skritt i riktig retning.
Fra de politiske partier har det gjennom årene vært slik at opposisjonen alltid kraftfullt krever åpenhet, mens de som besitter regjeringskontorene har vist en lunken holdning.
Intet tyder derfor på at det spiller en rolle for økt offentlighet hvem folket stemte på i september.
Dessverre kan det føre til at Norge ender opp med en av de mer lukkede forvaltninger i den vestlige verden.
Spesielt gjelder dette sentralforvaltningen (…)
La oss gå tilbake til 1995.
Dagens forslag til ny
offentlighetslov startet med et offentlig rabalder knyttet til at
daværende statssekretær Svein Roald Hansen (for Gro Harlem Brundtland)
engasjerte departementsapparatet til å levere innspill til
Arbeiderpartiets kommunevalgkamp.
Hansen hadde fått en henvendelse om dette fra Arbeiderpartiets partisekretær og sendte deretter brevet videre til departementene med anmodning om at de svarte partisekretæren direkte.
Etter at brevet lekket ut, ble det en krisestemning i Stortinget som gikk under navnet ”brevsaken”.
Venstre fremmet så et forslag som Stortinget vedtok den 19. juni samme år:
”1. Stortinget ber Regjeringen innskjerpe overfor departementenes politiske ledelse og embetsverk
• at god forvaltningsskikk fordrer at det trekkes en klar grense mellom forvaltning og partipolitisk virksomhet, og at embetsverket således ikke skal involveres i partienes politiske kampanjer.
• at offentlighetslovens bestemmelser og intensjoner blir etterlevd og departementenes journalføring praktisert på en måte som sikrer offentlig innsyn i forvaltningen.
2. Stortinget ber Regjeringen sørge for at det aktuelle regelverk blir gjennomgått med sikte på å etablere en praksis som sikrer en uavhengig forvaltning og en klar grensedragning mellom forvaltning og partipolitisk virksomhet.
3. Stortinget ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding som grunnlag for en bred drøfting av offentlighetsprinsippet og behovet for større åpenhet og innsyn i forvaltningen.” Stortingsmelding og et lovutvalg
Resultatet av brevsaken ble St.meld. nr. 32 (1997-98) ”Om offentlighetsprinsippet i forvaltningen”, fremlagt av regjeringen Bondevik I.
Den var i arbeid både under regjeringen Brundtland og regjeringen Jagland.
Meldingen og debatten førte som nevnt til enkelte endringer i loven, samt at man i desember 1999 nedsatte et offentlig utvalg, Offentlighetslovutvalget.
Odd Einar Dørum var på dette tidspunktet i gang med sin første runde som justisminister.
Han ba sin partifelle fra Venstre Torstein Slungård om å lede utvalget.
Senere ble Slungård skiftet ut med en annen partifelle av Dørum, Harald Hove.
Utvalget fikk med seg ytterligere en politiker, den i denne sammenheng kjente Svein Roald Hansen.
De øvrige deltakere var med to unntak tilknyttet forvaltningen.
Den ene av disse to var Nils E. Øy, generalsekretær i Norsk Redaktørforening.
Den andre var Beate Jacobsen, ansatt ved Universitetet i Oslo.
Siden Øy representerte en interesseorganisasjon, var Jacobsen den som kom nærmest å være uavhengig.
Arbeidet i utvalget ble langt mer omfattende enn planlagt.
Hove-utvalget fremla etter ganske nøyaktig fire år en offentlig utredning på 308 sider.
Da hadde man hatt 88 møtedager.
Det speilet seg ikke i innstillingen, som var full av dissenser.
Det er skiftende allianser blant medlemmene.
Begrepet ”mindretallet” er nevnt ikke mindre enn 159 ganger.
Grovt sett var forvaltningens
representanter i utvalget de som var mest tilbakeholdne når det gjaldt å
foreslå endringer i offentlighetsloven.
De hevdet dessuten at de møtte med et
bundet mandat, idet de ikke kunne gå lenger enn regjeringen hadde
antydet i stortingsmeldingen.
Den som ville gå lengst i å foreslå endringer var Nils E. Øy, som utgjorde et mindretall, ofte sammen med Harald Hove.
Fordi han litt ufrivillig var en årsak til at utredningen ble satt i gang, merker en seg at Svein Roald Hansen var blant de mest tilbakeholdne i utvalget når det gjaldt økt offentlighet.
Vi vet lite om praktiseringen
Et problem for både utvalget og oss andre er at man vet svært lite om hvordan offentlighetsloven fungerer i praksis.
Det er bare gjort noen få undersøkelser av hvordan den har vært praktisert gjennom mer enn 30 år.
Loven har aldri vært gjenstand for en domstolsbehandling.
Vi vet at departementene hvert år får krav fra journalister om å utlevere ca 40 000 dokumenter.
Knappe 20 prosent av kravene blir avvist.
Hva og hvor mye journalistene bestiller fra kommuner og fylkeskommuner vet vi mindre om, ei heller hva de får avslag på.
Hva den enkelte samfunnsborger ber om innsyn i – og hva han eller hun får avslag på – vet vi enda mindre om.
Men av det lille vi vet kan vi konkluder at det er et omfattende hemmelighold, langt ut over det som er meningen.
Den mest pinlige undersøkelsen var nok Sivilombudsmannens gjennomgang av Justisdepartementet, som jo ”eier” offentlighetsloven.
Det var i 1995 og 1996 at ombudsmannen gjorde en vurdering av bestillinger som journalister hadde levert inn i løpet av tre tilfeldig valgte måneder.
Blant avslagene (174 av 510 dokumenter) gjennomgikk han spesielt 35 saker.
Alle hadde den formelle feilen at det ikke var opplyst om klagefrist og klagerett.
I 32 tilfeller fant han grunn til å kritisere departementets avslag.
I 22 tilfeller var det ikke hjemmel for hemmelighold, mens det i 13 saker ikke var praktisert meroffentlighet.
Videre var det foretatt omfattende blendinger i den offentlige journalen, slik at dokumenter ikke kunne gjenfinnes.
I klartekst betyr dette at dokumenter departementet ønsket å holde for
seg selv fikk en intetsigende eller feilaktig oppføring i journalen,
slik at de ikke vekket nysgjerrigheten hos en utenforstående leser.
Ombudsmannen konkluderte med at hans undersøkelse viste at Justisdepartementets praktisering av offentlighetsloven ikke var tilfredsstillende, og at departementet hadde et betydelig potensial for forbedring.
Dette var altså 25 år etter at loven var vedtatt og etter at departementet hadde begynt arbeidet med stortingsmeldingen om offentlighet.
I Stortingets debatt om Sivilombudsmannens undersøkelse var det tverrpolitisk enighet om at forvaltningen åpenbart manglet en kultur for åpenhet, og at noe måtte gjøres.
I 1999 undersøkte forskerne Marit Skivenes og Rannveig N. Myklebust blant annet hvorfor
Miljøverndepartementet og det daværende Sosial- og helsedepartementet hadde nektet innsyn i 24 konkrete saker.
Bakgrunnen for forskningsprosjektet var at Stortinget i forbindelse med behandlingen av offentlighetsmeldingen (St.meld. nr. 32 (1997–98), se ovenfor) hadde bedt om flere utredninger av hvordan forvaltningen praktiserte offentlighetsloven (…)
Lignende resultater fremkommer i undersøkelser som er gjort i et mindre antall kommuner.
Det står altså fast at det lille vi vet, er at forvaltningen alltid er mer restriktiv enn den behøver.
Dokumenter blir urettmessig tilbakeholdt, både av statlige eller kommunale institusjoner.
Jeg kjenner ingen eksempler på at bruk av offentlighetsloven har ført til offentliggjøring av dokumenter som burde vært tilbakeholdt.
En ukultur i forvaltingen
Undersøkelser, slik de er referert
ovenfor, viser dessuten at argumentene forvaltningen hadde for
hemmelighold i hovedsak var av pragmatisk karakter og tuftet på usikre
premisser.
I dagens lov er det imidlertid ikke vanskelig å finne en formell hjemmel for hemmelighold.
Det er også tvilsomt hvor reelt det er at det foretas en vurdering etter meroffentlighetsprinsippet.
I ett departement var det gitt generelle instrukser som avskar meroffentlighet, i et annet var det satt opp lister over de saker hvor det vanligvis skulle gjøres unntak fra offentlighet.
Dette stred mot prinsippet om at hvert enkelt krav om innsyn skal vurderes for seg.
Feilpraktisering av offentlighetsloven skyldtes altså bevisste, strategiske handlinger.
Aktørene var klar over at deres atferd avvek fra de formelle retningslinjene.
Det var en hensikt bak å handle annerledes enn prosedyrene tilsa.
Dette ble som oftest begrunnet med hensynet til forvaltningens behov for arbeidsro.
Mange trodde det var viktig å skjule kamper mellom interne grupper som sto for ulike syn, for å verne om forvaltningens legitimitet.
Mye tyder på at det er utviklet egne organisasjonskulturer for hva som anses passende å offentliggjøre.
Nesten 10 år etter at Stortinget ba om tiltak som kan gjøre noe med et uberettiget hemmelighold har vi ingen holdepunkter for å tro at forvaltningskulturen er endret i den retningen de folkevalgte hadde ønsket.
Yes, minister
”Yes, Minister”, TV-serien fra britiske statsforvaltning, vil mange huske med glede.
I en av de første episodene fastslår Sir Arnold Robinson overfor Sir Humphrey at offentlighet og styre er motsetninger.
”Du kan ha offentlighet, eller du kan ha en forvaltning” (You can be open, or you can have
government).
Politikernes unnfallenhet
I offentlighetsloven er det et begrep som heter ”organinterne dokumenter”.
Det er nemlig slik at det har betydning for offentlighet om et dokument er sendt i posten til en forvaltningsenhet, eller om det bare har sirkulert internt med husposten.
I det første tilfellet er det – med unntak sannsynlig med offentlighet, mens det i det andre tilfellet ikke er det.
Begrunnelsen for at såkalte organinterne dokumenter skal unntas er at disse er utarbeidet for den interne saksforberedelse og derfor må unntas fra offentlighet.
Det samme gjelder dokumenter i den interne saksbehandlingen som er utarbeidet av et underordnet organ, av særlige rådgivere eller sakkyndige eller av et departement til bruk i et annet departement.
Så her hjelper det altså ikke at dokumentet er formidlet i konvolutt med frimerke.
Politikere har ikke ønsket å gjøre noe med de organinterne dokumentene.
I posisjon gjelder ryggmargsrefleksen om at de ikke ønsker innsyn i prosessen bak et politisk vedtak, verken mens den pågår eller etterpå.
Det er lett å forstå at man som politiker ikke ønsker innsyn i eventuell intern uenighet og debatt før man fatter et vedtak.
Men hvorfor er det så farlig å være åpen, etter at beslutningen er fattet eller et forslag er fremmet overfor et kommunestyre eller til Stortinget?
Etter en intern strid i utvalget, ba Offentlighetslovutvalget Justisministeren om å foreta en presisering av utvalgets mandat på dette punkt.
I mandatet fremgikk det at prinsippet om å unnta organinterne dokumenter (av typen huspost) ikke skulle vurderes, men at man skulle vurdere økt offentlighet for dokumenter (de som blir sendt i frankerte konvolutter).
Da brevet kom til departementet hadde Arbeiderpartiets Hanne Harlem overtatt for Odd Einar Dørum, men hun åpnet i sitt svar ikke for at utvalget kunne vurdere organinterne dokumenter.
Slik blir tonnevis av dokumenter automatisk unntatt offentlighet som en følge av hvor de ble til og ikke som en følge av hva de inneholder.
Riktignok skal prinsippet om meroffentlighet bøte på dette, men som det fremgår ovenfor er det i forvaltningen ikke en kultur for åpenhet.
Det er også slik at man ifølge loven ikke kan klage til Kongen over manglende meroffentlighet.
På dette viktige punktet har politikerne rett og slett abdisert: Ingen politiker, inkludert Kongen i statsråd (regjeringen) vil noen gang få seg forelagt en klage om meroffentlighet.
Det eneste regjeringen eventuelt må vurdere gjennom en klage til Kongen i statsråd, er om det er grunnlag for å bruke unntaksbestemmelsene i offentlighetsloven.
(I all rettferdighet: Lovutkastet fra Regjeringen Bondevik åpner for at Kongen i statsråd også skal kunne behandle en klage om manglende meroffentlighet.)
Abdiseringen er dobbel: Politikerne avskar alt på slutten av 1990-tallet å ta opp spørsmålet om offentlighet for organinterne dokumenter gjennom å utelukke problemstillingen fra lovutvalgets mandat.
Det er videre slik at det (nå ifølge arkivloven) ikke en gang er en plikt til å journalføre organinterne dokumenter.
Halvparten av departementene gjør da heller ikke dette, med den konsekvens at media eller publikum ellers ikke vet om en mengde dokumenter man kan søke om meroffentlighet for.
Samferdselsminister Torild Skogsholm (V) ble på et presseseminar spurt
om hvorfor hennes departement ikke journalførte organinterne dokumenter.
Hennes kontante svar var at hun ville ha seg frabedt at noen kikket henne i kortene.
Det er klart at det først er når den politiske og administrative ledelsen i en forvaltningsenhet fokuserer på åpenhet at man får den signaleffekten som kan medføre en endret og mer positiv holdning.
Det må da være et tankekors at det er avgjørende hvor et dokument er skrevet og hvor det sendes, ikke hva det inneholder?
Regjeringsnotatene
Som kjent er en norsk regjeringskonferanse, som finner sted to ganger ukentlig, et uformelt møte.
Her fattes ingen rettslig bindende beslutninger, for dette er ikke et konstitusjonelt, forfatningsmessig organ.
De formelle beslutningene treffes av Kongen i statsråd eller i det enkelte departement.
Før siste verdenskrig ble det ikke en gang ført referater fra møtene, det var noe man begynte med under Londonregjeringen.
Statsminister Johan Nygaardsvold førte dem selv i pennen.
I dag er det en embetskvinne fra Statsministerens kontor som fører referatene.
Til hver sak i regjeringskonferansen er det utarbeidet et regjeringsnotat (”r-notat”).
Notatene regnes som den enkelte
statsråds dokumenter, og beskyttes med stor omhu både av forvaltningen
og av regjeringsmedlemmene.
Et godt eksempel er Statsministerens kontor og Finansdepartementet, som
ikke engang er med på prosjektet elektronisk postjournal (se egen ramme)
fordi man frykter det er mulig å koble informasjon fra journalene og
slik få innsikt i hva regjeringsnotater inneholder.
Selvfølgelig kunne allmennheten vært svært interessert i å vite hva som sto i de notater som er grunnlaget for noe så sentralt som regjeringens beslutninger. Sivilombudsmannen har indirekte påpekt (sak 1999-0017) at det i regjeringskontorene egentlig hersker uenighet om hvilken status disse notatene har.
Statsministernes kontor har overfor ham påpekt at dokumentene er den enkelte statsråds eie, mens det i St. meld. nr. 32 (1997-98) fremgår at r-notatene må betraktes som ”forvaltningens dokumenter”, men at de unntas offentlighet fordi de er interne.
(Dette fremgår også av Ot.prp.nr.102 ”Om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova)”.
Dette er mer enn juridisk flisespikkeri, fordi dersom de formelt er forvaltningsdokumenter er de omfattet av meroffentlighetsprinsippet – men unntas fordi de er interne.
I sivilombudsmannens konklusjon heter det at han ikke trekker i tvil det rettslige grunnlaget for gjeldende innsynspraksis. Han fortsetter imidlertid med å fremholde at ”spørsmålet om det bør holdes fast ved denne praksis, er et utpreget politisk spørsmål som det hører under Stortinget og regjeringen å vurdere”.
I utkastet til ny offentlighetslov blir regjeringsnotatene summarisk nevnt et eneste sted.
Der slås det fast at disse, og alle innspill knyttet til dem, er unntatt offentlighet.
Det samme gjelder ifølge proposisjonen all dokumentasjon knyttet til statssekretærutvalg og andre regjeringsutvalg.
Slike utvalg finnes det faktisk til enhver tid et hundretalls stykker av.
Stortinget bør nå på eget initiativ ta opp dette spørsmålet til bred vurdering.
Som et minimum burde all grunnlagsinformasjon som er utarbeidet forut for et politisk vedtak gjøres tilgjengelig etter at beslutningen er fattet.
Da kan alle etter god demokratisk tradisjon gjennomgå argumentene og danne seg egne meninger.
Yes, minister
I en annen episode i ”Yes, minister”
har statsråden, Jim Hacker, fått en irriterende forespørsel fra media om
å utlevere dokumenter. Sir Humphrey er som vanlig redningen.
Han leverer en bunke papirer i et saksomslag til Hacker.
Dette er hva vi vanligvis gjør i saker som denne, sier Sir Humphrey.
Statsråden leser fra omslaget at her er en kompelett samling dokumenter i saken, unntatt de som er hemmelige, samt de som er i aktivt arbeid eller som gikk tapt under flommen i 1967.
Var 1967 en spesielt dårlig vinter, spør Hacker overrasket.
No, it was a marvellous winter, vi mistet svært mange ubehagelige dokumenter, svarer embetsmannen.
Politikere kan ha stor glede av muligheter for å unnta dokumenter fra innsyn.
Pressens unnfallenhet
Media bruker offentlighetsloven mest og er følgelig de som oftest hindres av den.
Med noen hederlige unntak er det imidlertid slik at pressen synes lite interessert i loven, hvordan den
brukes og hvordan den utvikles.
Et tegn på dette er følgende: Da
justisminister Odd Einar Dørum fremla regjeringens forslag til ny
offentlighetslov på en pressekonferanse, hadde bare NRK Radio, Bergens
Tidende og Dagens Næringsliv møtt frem.
Dagsrevyen var forut for pressekonferansen tilbudt en lekkasje fra den nye loven, men fant at det var uinteressant.
Under hele den lange prosessen med Offentlighetslovutvalget og dens innstilling var det knapt interesse fra pressen, og etter fremleggelsen intet engasjement for å sette søkelys på de forskjellige oppfatningene i utvalget eller i høringsrunden.
Og sjeldent har den manglende utviklingen når det gjelder en felles elektronisk postjournal for departementene og direktoratene (se tekst 2 side 17) engasjert til oppslag og debatt.
Det er slik at man kan undres på om pressen ikke er interessert i de journalistiske mulighetene som åpner seg med en mer åpen forvaltning.
Kanskje er det slik at mange i pressen foretrekker dagens situasjon, der de kan dramatisere at de ut av forvaltningen har ”lurt” et dokument eller en opplysning?
Kanskje er det slik at lekkasjer fra ”deep throats” a la Watergate er mer spennende enn å referere fra et dokument som er åpent for alle? (…)
En annen unnfallenhet fra pressens side er dens dalende interesse for å dekke det som skjer i norsk forvaltning.
Dette er en antagelse som ikke er målt og belagt med tall, men de fleste vil nok si seg enig.
Daglig håndterer forvaltningen spørsmål av bred allmenn interesse, uten at media interesserer seg (…)
Medias dalende interesse kan dels være en frykt i redaksjonene for at dette er stoff som ikke
selger i en tid hvor kjendiser vurderes som godt stoff.
Interessen kan også være forårsaket av ressursmangelen i media, som i økende grad er pålagt krav til produktivitet.
Økt offentlighet og enklere tilgang til informasjon om forvaltningens virksomhet burde være i partenes felles interesse.
Forbrytelse og straff
Ingen norske embetsmenn kan straffes for å overtre offentlighetsloven.
I Sverige risikerer en embetsmenn som
vegrer seg mot å ta stilling til offentlighet at ombudsmannen reiser
tiltale ved en domstol. Og motsatt, om embetsmennene er spesielt åpne er
de godt beskyttet:
Som hovedregel kan svenske embetsmenn uten straff gi videre opplysinger
de blir kjent med i sitt arbeid, den såkalte ”meddelarfrihet”.
Det er eventuelt de medier som offentliggjør opplysningene som trekkes til ansvar.
Svenske embetsmenn kan ikke avskjediges, forflyttes eller lignende dersom de informerer offentligheten.
Dette er en rett de har.
Slik beskyttelse har ikke norske embetsmenn.
Det er overordnet organ som er rette instans dersom noen vil klage på et avslag.
Sannsynligvis fører slike klager sjeldent frem, men det vet man igjen lite om.
Sivilombudsmannen kan gi uttalelser, men de har jo form av oppfordringer og blir ikke alltid fulgt.
De embetsmenn som skulle bryte offentlighetsloven og urettmessig tilbakeholde dokumenter kan i prinsippet dømmes etter straffeloven om forseelser i offentlig tjeneste, og om de forsettelig kasserer arkivmateriale etter arkivforskriften kan de bøtelegges.
Tjenestemannsloven kan brukes til å gi disiplinærsanksjoner.
Videre kan vedtak kjennes ugyldig dersom informasjon urettmessig er holdt tilbake og den som er rammet kan kreve erstatning.
Aldri har slike sanksjoner som nevnt ovenfor blitt ilagt, selv om vi altså klart kan ane at urettmessig tilbakeholdelse skjer hyppig.
Et eget klageorgan
I forbindelse med den nye loven hadde det vært naturlig at det ble vedtatt å opprette et eget og uavhengig klageorgan, som også kunne følge med og føre statistikk.
Opprettelsen av et slikt organ ligger ikke i lovforslaget.
I Storbritannia ble klagehåndteringen i forbindelse med landenes nye offentlighetslov lagt til
Information Commissioner’s Office.
Han har ansvaret for overholdelsen av the Data Protection Act, the Freedom of Information Act og the Environmental Information Regulations.
Slik sett er han britenes Georg Apenes og leder et Datatilsyn kombinert med et tilsyn for offentlighetsloven.
The Information Commissioner kan i enhver klagesak be om all dokumentasjon fra det organ som ikke ønsker å innvilge et krav om innsyn.
Om han finner at dokumentene ikke kan unntas offentlighet, pålegger han organet hva som må gjøres samt setter opp en tidsplan.
Han avgjør altså spørsmålet om offentlighet. Kommisjonæren melder direkte til Parlamentet. Klager på hans avgjørelser vil i siste instans bli avgjort av en høyesterett.
Professor Erik M. Boe ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo stiller i et intervju med tidsskriftet Stat & Styring spørsmålet er om det er grunn til å tro at det er en mer positiv holdning til offentlighet i et overordnet organ enn i et underordnet, som vil være klageinstans.
Så hvorfor ikke etablere en sentral klageinstans som står utenfor, og som kan påse at loven blir håndhevet ordentlig?
Å bruke en egen avdeling under Sivilombudsmannen er ikke engang vurdert (i arbeidet med ny offentlighetslov, red. anm.), ut fra en merkelig tanke om at statsforfatningsrettslige rammer er til hinder for at ombudsmannen skal kunne være en klageinstans med avgjørelsesmyndighet for hva som finner sted i kommunale og statlige organer.
Dette mener jeg ikke stemmer, for det er ikke noe i veien for at Stortinget i loven oppretter en enhet hos ombudsmannen som ikke bare kan kritisere, men også avgjøre saken.
Her er det verken statsrettslige eller konstitusjonelle hindre.
En slik ordning ville vært effektiv, for vi vet at om noen har prøvd å holde prinsippet om offentlighet høyt, så er det ombudsmannen, sier Erik M. Boe i intervjuet med Stat & Styring.
En ny offentlighetslov må medføre at vi i Norge oppretter et eget klageorgan.
Ansvaret kan enten legges til Sivilombudsmannen eller knyttes til et data- og offentlighetstilsyn.
Uansett hva man velger må klageorganet ha beslutningsmyndighet.
En fordel med en kobling til et datatilsyn er at personvernhensynet ofte kan stå i motsetning til et offentlighetshensyn, og at et tilsyn som håndterer begge spørsmål kan gjøre en nødvendig avveiing.
En viktig lov
(…) Det er åpenbart at om
allmennheten skal få tilgang til forvaltningens dokumenter, må
elektronisk postjournal gjøres tilgjengelig for alle, ikke bare media.
Lars Chr. Risan påpeker at elektronisk postjournal (EPJ) antakelig er det siste tiårets viktigste enkelttiltak for å bedre tilgangen til den norske statsadministrasjonen. I det store og det hele virker det som om passiv motstand er bedre enn aktiv dialog når det man forsvarer, er lukkethet og ikke-kommunikasjon overfor moralsk høyverdige og politisk korrekte argumenter for åpenhet i forvaltningen, sier forskeren.
Ifølge ham er prøveprosjektet elektronisk postjournal et ganske bemerkelsesverdig statlig ITprosjekt.
Sluttbrukerne synes det er en ubetinget suksess.
Som prøveprosjekt er det gjennomprøvd.
Samtidig finnes det en stor mulighet for empiriske undersøkelser som ikke er blitt nyttiggjort.
Den elektroniske postjournalen gir muligheter for å analysere hvem som etterspurte dokumenter fra hvem og i hvilken grad kravene ble innvilget eller avslått.
Den siste analysen ble gjennomført for 2002.
Siden den gang har Moderniseringsdepartementet stanset dette arbeidet, med henvisning til at det vil komme en ny offentlighetslov (!).
Generelt vil Internett kunne gi muligheter både for å finne og laste ned forvaltningens dokumenter.
I mange kommuner er det alt innført systemer som gir anledning til å finne oglese vedtak og referater.
Her ligger departementene milevis etter.
http://www.offentlighet.no/Dokumentoffentlighet/Veiledninger-ol/Undersoekelser
